Scroll To Top

The Singles 86>98 – Sterk dokumentasjon

Plater 3. oktober 1998
Karakter

Låtene er fordelt på to CD-plater hvor rekkefølgen er lagt kronologisk. Nettopp det at låtene blir presentert i rekkefølge etter utgivelsesdato, viser også hvordan dette bandet fra Basildon i England gradvis har utviklet seg i årenes løp.

At Depeche Mode fremdeles holder det gående, og det med en stadig økende kreativitet, viser at vi har med veteraner å gjøre. Ikke bare innen den elektroniske sjangeren, men i det hele tatt.

Albumet åpner med første singel fra 1986-utgivelsen Black Celebration, Stripped, som fremdeles står som noe av det beste bandet har prestert. Denne perioden har hittil vært en av bandets mest kreative perioder, selv om de andre singlene fra dette årets albumutgivelse, A Question Of Lust og A Question Of Time, til fordel kunne ha vært byttet ut med enda sterkere låter fra Black Celebration-platen.

Music For The Masses-albumet som kom i 1987 inneholdt to svært sterke singler, Strangelove og Never Let Me Down Again, mens de noe mindre givende Behind The Wheel og Little 15 (sistnevnte er av en eller annen grunn ikke er kronologisk plassert her) mer står som en bekreftelse på at dette året ikke var Depeche Modes aller beste periode.

Etter den lille nedturen som Music For The Masses tross alt var etter Black Celebration, tok Depeche Mode en pause og dukket først opp igjen i 1990 med det som skulle bli det beste de hittil har gjort; albumet Violator. Derfra finner vi singlene Personal Jesus, Enjoy The Silence, Policy Of Truth og World In My Eyes. Alle klassikere og fire av bandets aller beste låter.

En eller annen form for endring er helt tydelig når Depeche Mode enda en gang bruker bortimot tre år før de følger opp, men i 1993 var de tilbake med Songs Of Faith And Devotion. I Feel You, Walking In My Shoes, Condemnation og In Your Room er alle også sterke spor, men ikke i samme grad som Violator-utvalget.

Dette året, med en påfølgende verdensturne, skulle vise seg å være en periode fylt av kriser og splittelse innad i bandet. Den mer typiske Depeche Mode-sounden blir også gjennom disse låtene forandret i forhold til utgivelser fra før 1993. Og i 1995 forlot som kjent Alan Wilder bandet tilsynelatende grunnet den interne striden, som også førte til David Gahan nesten endte sitt eget liv fordi narkotikamisbruken kom ut av balanse samtidig som han slet med og sin egen selvfølelse. Komponist og tekstforfatter Martin Gore har også i ettertid uttalt at han i dette tidsrommet ikke så noe poeng i å la Depeche Mode leve videre som et band.

Slik skulle det heldigvis ikke bli, for Depeche Mode var ikke døde. De vard erimot redusert til en trio som virket mer selvbevisste og fokuserte enn noen gang da de i fjor kom med albumet Ultra, hvor singlene Barrel Of A Gun, It’s No Good, Home og Useless er hentet fra. Relativt nye låter som viser at dette bandet er stødig som fjell.

Ultra skulle også vise seg å bli det definitive gjennombruddet for bandet her i Norge, med to topp 20-singler inne på den offisielle salgslisten, og det 17 år etter at de debuterte med Dreaming Of Me i februar 1981. Det samme skjedde for øvrig med deres nyeste innslag, Only When I LoseMyself, som er eneste nye spor på The Singles 86>98.

Alt i alt gjenspeiler denne samlingen de siste tolv årene til et av nåtidens mest inspirerende og toneangivende band. Nittitallets elektroniske musikkscene har utvilsomt vært inspirert av band som nettopp Depeche Mode, i likehet med størrelser som Kraftwerk og Joy Division/New Order.

Det er heller ikke uten grunn at Depeche Mode alltid har levert sterke singler, noe dette sterke dobbeltalbumet er et bevis på. Alt er riktignok ikke like bra her, men her røpes kun finnes få svakheter.

De sterkeste låtene er Stripped, Strangelove, Never Let Me Down Again, Personal Jesus, Enjoy The Silence, Policy Of Truth, World In My Eyes, In Your Room, Barrel Of A Gun og It’s No Good. Med andre ord litt fra hver periode. Her vises kanskje først og fremst Martin Gores unike komponist- og tekstforfattertalent, mens også Dave Gahan bidrar til å gi låtene sjel og signatur.

Gores tekster er sterke og tydelige, musikken er til tider genial, og Depeche Mode har vist seg som et band som har overlevd i snart to tiår. Og det nærmest uten tradisjonell gitar-, tromme- og bassoppbygning Ikke verst bare det, og dessuten: Hvor mange andre har klart noe tilsvarende uten å bli annet enn en svak parodi på seg selv?

Om skribenten

kommentarer