Scroll To Top

Playing My Game – Nordstjerne med muligheter!

Plater 29. april 1999
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Tidenes mest opphypa norske platedebutant er omsider klar med sitt først album, og nå gjenstår det å se om Lene Marlin står til forventningene. Etter å ha registrert tabloidavisenes (særlig VG) sinnsyke trang til å utrope dette som «tidenes debut» (eller noe slikt), skal jeg nå forsøke å konsentrere meg om Playing My Game – debutalbumet til Lene Marlin, og ikke henne som et sjarmerende individ med musikalske talenter, som visstnok har vært oppskriften i dette tilfellet. La meg bare for ordens skyld legge til at vi VET at det er en stund siden albumet ble lansert, men det er altså først nå det har ankommet vår redaksjon.

Vel, at Lene Marlin har musikalske talenter skal jeg ikke legge skjul på – for det har hun – i bøtter og spann! Med tanke på at hun – kun 17 somre ung – selv står som komponist og tekstforfatter her, bevitner at selve talentet ikke er oppskrytt. Albumet i seg selv inneholder også mange gode popkomposisjoner, hvor både musikere og arrangementer gjør sitt til at det ferdige resultatet blir vellykket. Det er også hyggelig å se at hitsinglene Unforgivable Sinner og Sitting Down Here har gjort det svært bra på listene, særlig de utenlandske, og det er vanskelig å tro at ikke tredjevalget, Where I’m Headed, vil følge i samme fotspor som sine forgjengere. Albumet sett under ett har også flere låter som vil kunne markere seg på egne ben; Playing My Game, The Way We Are og So I See er alle låter i besittelse av det lille ekstra som en hitlåt bør ha (det er ikke derved sagt at «alle» låter som når hitlistene har dette – langtderifra!).
Albumet Playing My Game har likevel ikke nok for å bli en karakterisert som klassiker! Det er vel og merke mye bra her, Lene er flink og alt det der – men skal man være objektiv er det likevel et stykke igjen til klassikerstemplet. Tatt i betraktning at vi snakker om en debutplate holder Playing My Game mål, og står så absolutt til forventningene (ihvertfall mine). Jeg har stor tro på at artisten Lene Marlin kan nå langt med talentet sitt som den grunnleggende basis for videre karriere i musikkverden. Hun har flere ganger blitt sammenlignet med Alaska-artisten Jewel (ikke bare for at de begge er unge, spiller gitar og er fra i det kalde nord), og går man i dybden her, avsløres det at Jewel har mer budskap i de samfunnskritiske tekstene sine enn hva Lene har i sine litt enklere betraktninger over hverdagslivet.

Joda, det skal bli interessant å følge Lene Marlin videre. Dette er bare begynnelsen, og det smaker bra så langt!

Om skribenten

kommentarer