Anomie & Bonhomie – 80-tallet som det faktisk var

Det har skjedd mye på de 11 årene som har gått siden Provision, mens Scritti Politti noe tvilsomt forsøker å bevise at de har utviklet seg i takt med tiden. Med unntak av bruk av rappere, og til tider noe tyngre lydbilde, ser det likevel ikke ut til at Green har endret seg så altfor mye. En del av min oppfattelse har kanskje å gjøre med Greens særegne 80-tallsstemme, men det er likevel noe over hele produksjonen som minner mye om det forhatte tiåret.

Scritti Politti var pionerer på sitt felt dengang de regjerte hitlistene, med et lydbilde få klarte å kopiere. Noe av den følelsen har de klart å bringe videre, noe som er særlig synlig i singelsporet Tinseltown To The Boogiedown. Likevel føler jeg at når man ser albumet under ett, har ikke Green så veldig mye nytt å formidle. Jeg mener; på de årene som har gått siden sist, har det skjedd såpass mye i musikkverden, og da hjelper det lite å leke at vi er i 1989, når sanneten heter 1999.

På tross av denne problematikken har likevel Scritti Politti kommet seg i havn med æren i behold, da det scores på gode komposisjoner. I mine øyne (eller skal jeg si ører?) betrakter jeg Scritti Politti som et moderne soulband, og det låter pokker så mye bedre enn mange andre som gir seg ut for å være soulartister av i dag.

Sangene befinner seg jevnt over på den riktige siden av «midt-på-treet»-stemplet, så da er det bare å tygge i seg at Scritti Politti også fungerer i 1999. Jeg aner t.o.m. etpar hitsingler her, noe jeg føler både er fortjent og på sin plass.

Anomie & Bonhomie er kanskje ikke det all er mest interessante på markedet akkurat nå, men bør likevel kunne fenge både gamle og nye tilhørere. Gamle fans bør kunne finne seg tilrette med denne moderniserte utgaven av Scritti Politti, mens dagens ungdom bør kunne finne en masse inspirasjon her. Det var nemlig nettopp dette 80-tallet handlet om, og ikke Modern Talking som elendige TV-reklamekampanjer har fått yngre mennesker til å tro…!