Scroll To Top

Turning Point – Lite spennende

Plater 14. april 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Ask, eller Ole Ask som er hans fulle navn, flyttet til Minneapolis midt på den amerikanske prærien i 1993. Her fikk han platekontrakt med selskapet Narnian Records og platedebuterte i 1997 med albumet Ask. Nå er han klar med oppfølgeren Turning Point. Musikken er amerikansk så det holder. Heartlandrock, med klare referanser til Bob Seger og tilsvarende artister, blues og country, er forsåvidt en god blanding. Problemet er at den sjelden er i stand til å overraske lytteren. Så også med den musikalske blandingen til Ask.

Det hele er tradisjonelt arrangert uten den lille vrien som kunne gjort låtene spennende. Melodiene er stort sett midtempolåter slik at det blir lite variasjon i sangene. Han har fått god hjelp på albumet av en rekke musikere som absolutt burde være i stand til å heve kvaliteten, men musikere med cv’er som teller navn som Eric Clapton, Prince og Bonnie Raitt, virker å være ute av stand til dette.

Han har fått mye skryt for sin stemme, som blir sammenlignet med Tom Waits og Joe Cocker. Dette synes jeg er å ta vel hardt i. Til dette er stemmen hans i tynneste laget og det vokale er også albumets største ankepunkt. Stemmen er dessverre mer irriterende enn den er behagelig og gjør det vanskelig for undertegnede å få lyttet skikkelig til albumet. Tekstene fortjener derimot litt ros. Det er langt ifra poesi, men de er likevel ikke dårlige. Hans betraktninger av hverdagslivet unngår stort sett de fleste klisjeene og de fleste nødrimene, og for dette fortjener 35 åringen Ole Ask fra Vikersund, absolutt ros.

Interessen for den tradisjonelle rootsrocken i Norge er ikke lenger slik den var på begynnelsen av 90-tallet. Nye artister som tør å utvikle et tradisjonellt lydbilde, som for eksempel artister og grupper som Wilco, Will Oldham og Greg Garing, har overtatt mye av den statusen og populariten de mer tradisjonelle rootsrockerne hadde tidligere. Og for å snu denne trenden (hvis det er det vi vil, da) trengs det sterkere krutt enn Ask.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer