Scroll To Top

Master Of Puppets – Den brutale klassikeren

Plater 14. august 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Men det var Master Of Puppets som virkelig gjorde verden oppmerksom på at Metallica var et band som det ikke var mulig å overse. Historien om Metallica kjenner de fleste og veldig mange kjenner også godt til Master Of Puppets.

Metallica (1991), eller The Black Album som det også kalles, er muligens et bedre og mer komplett album enn Master Of Puppets. Til og med viktigere i forhold til at albumet var med på å legalisere det å høre på tyngre musikk. Men man kan ikke se bort fra Master Of Puppets‘ enorme betydning for ettertidens og datidens tyngre band som enten konkurrerte i å spille i høyest mulig tempo, eller som bare pøste ut stadige flere blåkopier av Judas Priest eller Iron Maiden.

Metallica brakte musikalsk dybde og skjønnhet sammen med brutalitet og aggresjon. Skjønt, skjønnhet er et adjektiv som ikke nødvendigvis alle vil bruke. Men det er skjønnhet allikevel. Det var denne kompleksiteten som ennå fascinerer ved dette albumet og etterfølgerne And Justice For All (1988) og før nevnte Metallica. I tillegg til denne dimensjonen i musikken, forstod Metallica også rytme. Om ikke et rytmisk band, så et band som mesterlig brukte rytmens muligheter på en måte som aldri før var gjort.

Battery er en selvfølgelig og naturlig åpning på albumet. Den akustiske gitaren varsler om det som skal komme, men ikke helt; for plutselig kastes øret ut i et raseri av et tempo for så å stanse opp, og siden fortsette der den egentlig ikke skulle ha fortsatt. Alt dette mens ordet «Battery» hamres inn i aldeles merkelige rytmiske rekkefølger. Før man vet ordet av det har tittellåta begynt. Om Battery var rasende, så er Masters Of Puppets mer skremmende. Og skremmende bra! Albumets lengste spor; åtte minutter og trettiåtte sekunder for å være nøyaktig, føles aldri lang. Fascinasjonen forfølges av de energiske, men komplekse gitarriffene, mens låtens tematiske oppbygging og nedbryting føles total. Den første gangen tar man seg selv i å lure på om det er mennesker som spiller dette, og i så fall hvor i heiteste søppeldynga stammer de fra? Kloakken eller helvete?

The Thing That Should Not Be er derfor et slags alarmerende svar. Albumets kanskje tyngste spor slår hardt og lar deg ligge tilbake, like øm som du er sår. Welcome Home (Sanitarium) kommer som alle Metallicas mer roligere låter som fjerde spor på albumet og er om mulig enda mer episk og dynamisk enn Ride The Lightnings Fade To Black. Et velkomment og herlig pusterom i et album som enda har mer faenskap på lur.

Disposable Heroes og Leper Messiah er naturlige fortsettelser, med sine tekster om død og fordervelser og riff som kan slite ryggsøylen ut av hva det skulle være. Orion er bassguru Cliff Burtons låt og er i en klasse for seg selv. En ren instrumental som spiller på alle strengene bandet og Burton på den tiden var i besittelse av. Fra ekstrem skjønnhet og dybde, til pur jævelskap i aggresjonen.

Hypnotisk og vakkert klokker også den inn på over åtte minutter. Men hvilke herlige åtte minutter! Om Battery var den selvsagte åpning, så er ikke Damage Inc. noe mindre selvsagt avslutning. Enda mer rasende og selvdestruktiv enn åpningslåta er den en perfekt avslutning på et monster av et album.

Det er mulig å tolke sangene i en tematisk rekkefølge og slektskap, men det er ikke viktig. Det viktige, det essensielle ved Master Of Puppets, er at det står som et av tungrockens mest betydningsfulle album. Verden ble aldri det samme etter dette og metal har i hvert fall ikke blitt det samme som det en gang var. Det er mulig å ramse opp et utall band som ikke ville ha eksistert hvis det ikke hadde vært for Master Of Puppets og Metallica. Deriblant svært mange senere band som ansees som viktige.

Metallica troner fortjent på sitt verdensherredømme fordi de var, og til tider fremdeles er, et band som tør å utfordre og gå sine absolutt egne veier. Det er hva det hele handler om! Ære være innovatørene!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer