Scroll To Top

Citizen Bird – Bite the bullet!

Plater 17. mars 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

Det er kun kort tid siden jeg hørte Silverbullit første gang, på Rockefeller som oppvarmer for The Soundtrack Of Our Lives, men jeg må si jeg ble mektig imponert. I løpet av settet hørte jeg The Who. Spiritualized. Pink Floyd. Black Sabbath. Jon Spencer Blues Explosion og Alex fra Clockwork Orange. Men, hele tiden vant Silverbullits egen kjerne gjennom inspirasjonene og lot seg forme med sine kilder; ikke kun av dem.

Debuten Silverbullit ga meg nok et kick. Korte og pønkete kutt med høy bluesfaktor fra britisk sekstitalsrock (The Who, Animals og The Kinks) var en real vitamininnsprøyting av elektriske gitarer, munnspill og skitten rock’n’roll.

Fire år senere har de utgitt sin andre skive, Citizen Bird, og jeg må si jeg var spent på om de kunne følge opp sjokkterapien de ga meg på Rockefeller for noen uker siden. Svaret er et ganske sikkert ‘ja’.

Bandets nye skive er en sterk utgivelse med både trøkk og følelsesmessig dybde. Låtskrivingen er sterkere her en på debuten, selv om noe av den paniske blueskakofonien man hørte på Silverbullit er blitt borte; Modnet kanskje? De nye låtene virker mer nattlig psykedeliske og det kan vel ha noe med å gjøre at Kalle Gustafsson (fra The Soundtrack Of Our Lives) har produsert store deler av plata.

Silverbullit låter tøft; Nesten episk. Musikken ruller av gårde, nesten filmatisk, og klarer å fenge lytteren på en merkelig måte. Da særlig siden låtene har lite med refrenger å henge oppmerksomheten på. Men, bandet erstatter denne mangelen – hvis det da kan regnes som en mangel – med et sound som er så fullverdig tidløst at jeg ikke er langt unna å dra frem direktereferanser til de britiske heltene i Spiritualized og My Bloody Valentine.

Der bandet på debuten valgte å søke frem de raske, korte låtene med tregreps bluesbasert pønk, har de nå heller konsentrert seg om å sette ned tempoet noe og heller utdype ideene de har i hvert spor på skiva. Denne måten å få frem låter på, ser vi allerede at bandet har tatt i bruk på åpningslåten Glory. Der de tidligere bare ville benyttet et riff og pøst på med trøkk og rock’n’roll, velger de nå å utdype låta med et rolig, synthbasert tema med en våt, boblende vokal (!) før de uten forvarsel endrer kurs og tar oss med ut i rommet med gitarene på full spiker.

Andre steder kjører de et elektrisk løp fra første gitarbrøl, men allikevel låter det mer gjennomarbeidet og fintfølende. De har helt klart gjort seg flid med Citizen Bird; Skapt et lydbilde som vil holde seg uavhengig av hvilken datostempling som helst.

Rockbyen Gøteborg har i løpet av de siste månedene virkelig fått et gjennomslag i norske platesamlinger med nye, kritikerroste skiver fra The Soundtrack Of Our Lives og Håkan Hellström. Nå bør Silverbullit være i stand til å føye seg til denne rekken og bevise nok en gang at den ‘tradisjonelle’ rocken på langt nær ligger på dødsleiet. Citizen Bird er en skive man vil ta frem igjen og igjen og hele tiden oppdage nye vinklinger på de mange, deilige låtene. Dette er ei skive for himmeblå turer på motorveien, eller augustlunkne netter på hytta rett før høsten slår til. Dette er ei skive for livet.

Om skribenten

kommentarer