Scroll To Top

Circles – Detroits dieselbrøl på skogstur

Plater 22. august 2001
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Det er både lett og vanskelig å beskrive dette noenlunde ferske bandet fra Kristiansand. På den ene siden spiller de en form for musikk som er sterkt tro mot røttene sine (MC5, Deep Purple og annet lydsnop). Men James Band har også det lille ekstra som kan være særs vanskelig å kartlegge. Det som skiller menn fra mus, og klinten fra hveten.

Det var nok dette ‘udefinerbare’ som fikk undertegnede til å høre plata strakt gjennom to ganger i en og samme setting den kvelden plata dukket opp i posten. Det var nok også det som sørget for at jeg ville gå av hengslene i det Trond Breen leder bandet inn i en regelrett apokalyptisk Yeah! og oppretter et nytt syttitall foran stereoanlegget mitt.

Før denne anmelder skremmer leserne vekk med altfor grov bruk av superlativer om James Band, må det tilføyes at de ikke har gjort alt rett. Noe er det å rette på. Takk og pris! Blant annet synes jeg produksjonen kunne vært litt tettere. Det låter tidvis litt for spedt av James Band til å klemme plata helt opp i toppen av kaka. Dessuten synes jeg de ikke helt klarer å skyve frem ekte Bob Marley-stemning i reggaesporet Yeah!. Til det mangler de noe av den spissfindigheten som Marley og hans Wailers klarte å dra frem fra rastaflettene på sin storhetstid.

Men, dette blir bare detaljer i ei plate som helt klart hører inn på topplisten så langt i dette året. Circles har det som trengs og mere til. Hvis du har lånt høre til syttitallet før, er det ihvert fall intet poeng i å stoppe nå. James Band tar røttene sine på alvor og trekker frem trådene fra fordums helter. Uten å falle i altfor mange feller.

Circles er en fryd fra første øyeblikk. Omslaget på denne vinylplata får en musikkfrik som meg til å føle hvordan det må ha vært å se omslagene til Black Sabbaths Black Sabbath eller norske Høsts På Sterke Vinger for første gang. Med sitt nattsvarte bilde av et skogstjern på omslaget skapes en fin stemning for lytteren i det bandets trampende skogsrock skjærer ut av høyttaleren.

Med Circles har James Band klart å finne frem til et sound som smelter sammen med deres utenlandske inspirasjoner med noe utvetydig norsk. Det låter fullstendig ekte og fra våre egne skoger, uten at bandet mister synet av det store utland. De takler å møte begge verdener. Dette er også platas sterkeste våpen. Dens fullstendige mangel på respekt for hvordan ting skal gjøres i bransjen, gjør den samtidig til et av de mest forfriskende utgivelsene jeg har hørt på veldig, veldig lenge.

I forhold til sin forrige utgivelse, EP’en Gesundheitswiederherstellungsmittelzusammenmischungsverhältnisskundiger, presenterer James Band nå et mer renskåret uttrykk samtidig som de våger mer. Låtene gis flere ben å stå på samtidig som bandet prøver ut nye veier og stier. Denne gangen visste jeg noenlunde hva som ventet, men likevel ble jeg tatt på senga. Og det er det som er deilig med norsk rock for tiden: Det spirer og gror i kjellere og øvingsrom landet over.

Det er vanskelig å trekke frem låter fra en såpass jevn plate. Men det drivende trøkket i en finstemt rocker som Yeah?, eller de varmende harmoniene og høye orgelveggene i det overraskende korte What You Know Part II, er ting som får det til å flimre for øynene. Det er lettere å trekke frem elementer som er med på å bidra til å gjøre dette monumentet til det det har blitt.

Noen av disse er orgelguden bandet har i Louis Holbrook. Hylende og frelsende på en og samme tid. For ikke å nevne Trond Breens fingerferdighet som sanger og gitarist. Med et vokalbrøl ikke altfor langt unna Cadillacs Per Borten, er det lett å bli imponert av denne mannen. Bandets stødige bakvegg i Sørensen og Elle, er videre en drønnende rytmeseksjon som låter atskillig bedre enn de nesten skulle ha godt av. Men det som får det virkelig til å gløde i ørene, er bandets respektløse låtskriving. Med et bein i syttitallet og et i nåtiden, tråkler de i hop et arsenal av låter som på en og samme tid låter retro såvel som futuristisk. Hva James Band kan få til videre er nesten umulig å forestille seg.

Circles viser et band som har kommet særdeles langt på få år. De har klart å prestere noe få andre band her til lands har kommet opp med allerede på sin andre langspiller. Herved kan man annonsere jakten på bandets første langspiller And for åpnet. Gi meg hagla, kjære: Jeg stikker en tur opp i skogen!

Om skribenten

kommentarer