Scroll To Top

Play For Real – Ingen lek

Plater 14. oktober 2001
Artister:
Karakter

Og det kan det godt være at han er. For Vincens er i besittelse av en stemme som så absolutt duger til sitt formål. Kanskje ikke helt på nivå med Craig David (enda), men likevel tilfredsstillende nok.

Men bare få av låtene som finnes på dette albumet virker spesielt krevende for Vincens’ stemmebånd. Kanskje med unntak av den ganske gjennomsnittlige balladen A Letter. Men heller ikke her kan man si at han akkurat briljerer, selv om det fungerer. Videre er melodiene på albumet i seg selv gode nok, men ikke alltid like fengende som man skulle kunne tro. Og når man snakker internasjonal popmusikk, er det vel egentlig det som gjelder. I så måte er jeg er redd for at det er på dette området platen faller litt gjennom. Flere av låtene er interessante, men få er spennende, og enda færre (eller kanskje ingen?) er av klassisk godt format. Produksjonen er på sin side gjennomført på et profesjonelt vis. Men savnet av det lille ekstra er en vedvarende følelse. Play For Real er på ingen måter et dårlig album, men resultatet inneholder heller ikke spennende beats, spesielle samples eller små godbiter slik som vi finner i produksjonene til publikums- og kritikerfavoritter som Timbaland og Neptunes.

Selv om grensene er vage her, synes jeg nok at platen fungerer aller best i de litt mer uptempo sporene. Det er vanskelig å lage knallgode ballader, og det er like vanskelig å si om Vincens’ stemme har nok sjel til å takle formatet artisten har lagt seg på. Det kan også stilles spørsmål ved om melodiene i seg selv er gode nok i det lange løp. Denne anmelder tror nok fremtidig singelmateriale bør hentes fra de litt raskere delene av platen.

Er så Vincens mannen som skal redde Norges r’n’b-ære? Litt tøff er han ihvertfall, supermyk vokal og pusete strikkegenser til tross. Og da tenker jeg ikke på tatoveringene eller det glattbarberte hodet, men på at Vincens på en måte går hele veien i popverden. Dette er likevel kanskje ikke så mye mer r’n’b enn hva man finner i Backstreet Boys’ låter, men det er behagelig å høre norsk pop som ikke skal ligne åttitallsrock eller visesang, slik vi ofte ser det. Det kan godt være Vincens er den riktige artisten innen r’n’b-sjangeren, men det kommer dessverre ikke tydelig nok frem på denne debutplaten. Men det er ingen umulighet at Vincens viser seg moden nok for formatet neste gang.

Om skribenten

kommentarer