Scroll To Top

It’s A Love Cult – Nytt band – samme navn

Plater 8. april 2002
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Bandet vi kjenner som Motorpsycho sier det best selv: «- Folk har blitt kjent med oss på forskjellige tidspunkt og venter seg ulike ting av oss». Noen har fulgt denne gjengen siden de debuterte med den skittenstøyende Lobotomizer, mens andre fant tonen da de snudde på flisa med Let Them Eat Cake. Dette krever at man ser på gruppens diskografi på en hittil ukjent måte i norsk rock.

Ingen norske band har utgitt flere studioskiver enn nettopp Motorpsycho. Og få har vært gjennom den variasjon og sjangermessige utvikling som det denne gjengen har. Noen har sterke følelser for de lange dronende låtene som Motorpsycho gjorde til sitt varemerke tidlig i karrieren – som Golden Core og Un Chien D’Espace. Men det kan også være hardt å se disse eminente musikerne forlate den dronende virkeligheten til fordel for en mer lettbent og arrangert pop, slik de kan oppleves i låter som Serpentine og Bedroom Eyes. Mens andre igjen nå endelig finner frem til Motorpsycho, etter å ha ment at deres tidligere utgivelser har vært støyende og heller lite tilgjengelige.

Det som nå ser ut til å skje er en slags bevisst endring av bandets uttrykk. Mange trodde nok at Let Them Eat Cake kun var et enkelt tilfelle av variasjon, ikke ulikt deres tidligere dykk i country og jazz. Men dette ser likevel nå mest ut til å bli den rådende stilen fremover.

Med fjorårets Phanerothyme og årets It’s A Love Cult ser det ut til at Motorpsycho er i ferd med å søke seg frem til nye utfordringer – kanskje i retning en ny og utvidet diskografi. Bandmedlemmene sa i et intervju for noen år tilbake at de kanskje kom til å legge inn årene: «- Nå er det ekspandere eller dø!». Dermed kan undertegnede bekrefte at tiden er moden for å gjøre en ting: Åpne stereoen for denne «nye» (re)inkarnasjonen av Motorpsycho, og trekke ørene over de nye detaljene- og grepene som trioen nå byr på. For det er nemlig en spennende reise som er i ferd med å åpenbare seg. Og med nytt blod i årene, har nok Motorpsycho fått ny giv til å følge oss en lang stund videre.

Så hva byr så Motorpsycho på denne gangen? Er den utviklingen bandet skal være så avhengige av synligere enn sist? Gledelig nok mener denne anmelder at Motorpsycho har tatt enda et riktig steg videre fra sine foregående utgivelser. Der hvor Let Them Eat Cake og Phanerothyme i større eller mindre grad baserte seg på popmusikkens historiske uttrykk, som i Whip That Ghost og Bedroom Eyes, griper It’s A Love Cult hardere rundt et helt unikt uttrykk. Resultatet låter stadig mer som Motorpsychos egen visjon av pop. Kanskje tuftet på populærmusikkens kulturhistorie, men sydd sammen med bandets egne og trofast unike instrumentering.

Ett av høydepunktene så langt – etter kun å ha hørt på plata sammenhengende i noen dager – er det faktum at Gebhardt nå virkelig er i ferd med å tre frem som en av bandets viktige låtskrivere. Ikke bare leverte han en av de fineste sporene på Serpentine EP, Little Ricky Massenburg, men han makter også å skape en feiende fin låt i bidraget What If… Med et overlegent arrangement – jobbet frem sammen med Lars Horntveth – og en finfin melodi, står denne låta frem som en av de aller mest tilgjengelige perlene fra denne utgivelsen.

Det er også en glede å konstantere at bandet nå har forlatt den gjennomarrangerte tankegangen fra de to nevnte foregående platene. Det låter nå mer spontant av lydbildet. En konsertfavoritt som Neverland er høytsvevende elektrisk, og på samme tid et funn av en låt. Custer’s Last Stand (One More Daemon) er på sin side ikke bare en av de feteste titlene undertegnede har registrert på en stund, men også et muskelspor som ikke hørt fra denne kanten siden Trust Us. Mange anmeldere har for øvrig gitt mest ros til de mer spenstige sporene på plata, men selv synes jeg den nesten stillestående This Otherness er et vakkert dykk ned i hjertekamrene til den desperat vakre(!) Billie Holiday.

It’s A Love Cult er en plate som nok vil sette den siste spikeren i kista til det «gamle» Motorpsycho. De er sannsynligvis blitt for glade i det detaljerte uttrykket de snuste på rundt Trust Us, og erklærte som sitt på Let Them Eat Cake.

Så det er lite annet å gjøre enn å spenne på seg sikkerhetsbeltet, sperre opp blikket og fare videre med bandet inn i musikkhistorien . For dette kan faktisk raskt vise seg å bli tidenes reise…

Om skribenten

kommentarer