Scroll To Top

Everybody’s Got A Story – På opptrådde stier

Plater 14. juli 2002
Artister: Sjangre:
Karakter

Spørsmålet er kanskje om Amanda Marshall er på høyde med sine medsøstre i kvalitet? Everybody’s Got A Story er hennes seneste forsøk på å bevise sin hevd.

Marshall er svært så personlig i sine tekster. Personene hun synger om utleverer i stor grad seg selv. Om noe av materialet er selvbiografisk er umulig å si, men man får i alle fall et godt innblikk i den enkeltes historie. Kanskje er dette også hele meningen bak konseptet; å skildre enkelte situasjoner. Ofte helt dagligdagse ting man kjenner seg igjen i, som i Sunday Morning After, som handler om å våkne opp etter ei grøftefyll og ikke huske hva man har gjort.

Amanda Marshall har også tatt med noen obligatoriske kjærlighetsballader denne gang. Alle heldigvis arrangert på en røff måte, slik at det verken føles unødvendig søtt eller klissete.

Det er tydelig, og ikke minst gledelig, å høre at Amanda Marshall har hatt det gøy når hun spilte inn denne platen. Produksjonen er leken og lettbent, og det er lett å smile og nikke med til sangene. Alle de artige bakgrunnskoringene som dukker opp innimellom hjelper sågar til med å styrke inntrykket av en dame som koser seg med det hun gjør. Det er i de sterkeste låtene man merker dette best. Blant disse kan nevnes The Voice Inside, Red Magic Marker samt tittellåten Everybody’s Got A Story.

En annen ting som gjør platen til litt mer enn bare det vanlige kommersielle listefyllet, er de stundene hvor alle grooves, beats og glatt koring blir tonet noe ned. Spesielt der hvor Marshall istedet preges av kassegitaren. Det fungerer bra som en avveksling, og bidrar til at albumet føles noe mer variert i formen.

Så hvorfor ikke full pott? Vel, plata er på ingen måte noen klassiker. Det er intet nytt å spore her, mens musikken hele tiden synes å være i en slags forsvarsposisjon. Det vil si at det er viktig for Marshall å passe på å ikke gå i alle fellene på en optrådd sti som denne; som er alt annet enn gjengrodd. Der greier hun da seg også rimelig greit, men sett under ett blir det aldri mer enn OK; verken kjedelig eller fantastisk.

Noe som derimot er totalt uforståelig er hvorfor hun har valgt å avslutte med Inside The Tornado, som er en ett minutt- og førtitre sekunders kort, men slitsom affære. Her burde produsenten heller ha satset på den lang finere Marry Me, som er en rolig og avbalansert gitarbasert låt. Med denne som sistevalg, hadde hele albumet blitt avsluttet i en mer sammenhhengende tråd. Et bevisst valg muligens, men som sagt;uforståelig.

Everybody’s Got A Story er totalt sett en låtsamling bestående av helt ålreit popmusikk. Men uten de store høydepunktene eller overraskelsene, til tross for at det tidvis låter ganske så fint, blir dette dessverre likevel ingen utgivelse som vil bli nevneverdig lagt merke til i 2002.

Om skribenten

kommentarer