Scroll To Top

Live – Traurig liveopplevelse

Plater 14. august 2002
Karakter

Etter noen fine album tidlig på nittitallet har The Black Crowes vist en synkende formkurve gjennom de siste årene. Denne utgivelsen dokumenterer dessverre det spesielt godt. Med sin rhythm’n’blues-inspirerte rock, skulle de nok ønske at de var Rolling Stones. Men de mangler isteden enhver sjarme og særpreg som kunne løftet dem til å tåle en slik sammenligning.

Bluesrock som dette er skumle greier, og det er lett å gå i alle klisjefellene: Meningsløse gitarsoloer, intetsigende pjatt mellom låtene, gitarriff som høres like ut fra låt til låt og en skrekkelig coverversjon av Hard To Handle.

Dette albumet setter meg faktisk i dårlig humør. For det er kjipt når man som lytter sitter igjen med følelsen av å ha kastet bort tid. Jeg må virkelig konsentrere meg for å prøve å følge med på skiftene mellom sangene, for absolutt alt her går i samme stil, og det er urovekkende få av melodiene som gjør noe som helst ut av seg. Riktignok tar jeg meg selv innimellom i å trampe litt med foten og nikke litt med hodet, men det blir da også sjeldnere og sjeldnere etter hvert som disk nummer to havner i spilleren.

Helt fullstendig beksvart er jo alt dette selvsagt likevel ikke. Det skulle da også bare mangle at det ikke fantes enkelte lyspunkter blant nitten bidragene som utgjør Live. Men når den godeste Chris Robinson åpner kjeften mellom låtene, får jeg mest lyst til å le. Makan til klisjefylt tullprat er det lenge siden jeg har hørt. Og med tanke på at alt høres mye kulere ut på engelsk enn på norsk, våger jeg nesten ikke tenke på hvordan det skulle blitt dersom dette bandet var fra disse kanter. Vi kan jo prise oss lykkelige over at så ikke er tilfelle.

Om skribenten

kommentarer