Scroll To Top

Elisa – Imponerende italiensk popmusikk

Plater 11. november 2002
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Fra Italia, ja. Men dritt? Å så langt derifra! Elisa er enkelt og greit et av de beste rene popalbumene undertegnede har hørt i år, om ikke det beste. Europas svar på Alanis Morissette imponerer stort både med sin sterke stemme og med sine gode låter.

Lite visste man her i gården at den sterke singelen Come Speak To Me, som har blitt spilt mye på radio i det siste, nettopp var med denne Elisa. Låta har en nerve og en renhåret genuinitet som er sjelden vare blant de mange plastikklåtene man får servert på riksradioen. Et av de virkelig gode bevisene på at «kommersiell» pop ikke trenger å være uspennende lydspor til sexifiserte musikkvideoer.

Hemmeligheten med både den sangen og resten av de elleve sporene på Elisas første store lansering utover landegrensene, er stemmen hennes. Selv på de mest opplagt radioflørtende låtene skinner den av personlighet og intime betroelser som går andre vokalonanister en høy gang. Hun har teknikk, ja bevares, men den brukes ikke til å teknifisere sangen slik R’n’B-folk pleier. Her er det lengsel, håp og glede om en annen. Og det er for pokker ei popplate vi snakker om, og ikke ei «alvorlig» plate i for eksempel Beth Gibbons-gata.

Hør bare på balladen Dancing der Elisa virkelig vrenger sjela si, uten at hun fjerner seg fra det enkle og lettforståelige i musikken. Det er her slektskapet med frøken Morissette kommer inn. Begge klarer dette med å være sterkt personlig og utleverende, samtidig som at det kan være snakk om uforfalskede poplåter som fenger massene. Utover det skal jeg ikke påberope de to noe mer slektskap enn at Elisa tydelig har hørt mye på sin kanadiske venninne opp i gjennom årene.

Kjære dere som først og fremst liker musikk som er på listene (og gjerne dere andre også): Nå skal dere høre på musikkanmelderen. Glem Los Sennepas, eller hva de nå heter! Glem ekle folk som Westlife, og glem alle de feige best of-platene som selskapene spyr ut om dagen. Glem også alle fordommer mot italiensk populærmusikk, og kjøp dette albumet i stedet!

Slik skal nemlig kommersiell pop høres ut på en god dag. Mot det meste av sammenlignbar popmusikk i dag, så blir dette som å spise italiensk mat i Italia – mot det å spise en grandis på hybelen. Høydepunkter: Come Speak To Me, Dancing, Labyrinth, Stranger. På nippet til toppkarakter, men trekkes for det litt unødvendige sistesporet. Det virker ikke å være i slekt med resten av innholdet på Elisa og bryter dermed opp stemningen de foregående sangene setter.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer