Scroll To Top

Elephant – Massiv minimalisme

Plater 14. april 2003
Karakter

Det er forbløffende hvor mye lyd en spinkel fyr på gitar og en dame bak et trommesett klarer å lage. Ved å slå sammen blues og punk har The White Stripes i løpet av få år hamret seg opp til rockens superliga.

Siden den selvtitulerte debuten kom i 1999, har Meg og Jack White omgitt seg med hemmelighetskremmeri. De nekter til og med å avsløre om de er ektepar eller søsken. Siste spekulasjon går til og med ut på at de har skilt seg. Med tredjealbumet White Blood Cells fikk detroitbandet sitt kommersielle gjennombrudd i 2001, både her til lands og internasjonalt.

På det nye albumet er bandet like energisk minimalistiske som før, og melodiene er kanskje bedre enn noensinne. Elephant er duoens fjerde studioalbum, skjønt studio er et malplassert ord. The White Stripes spiller inn sangene sine live, uten effekter, på eldgammelt utstyr. Produsent har de ikke behov for, ei heller studiomusikere. Dette albumet ble spilt inn på en åttespors båndopptaker i London i løpet av bare to uker. Her fikk de med seg den britiske folkrockeren Holly Golightly. Hun synger på to av de i alt fjorten sporene, deriblant en kostelig duett med Jack White.

Black Math er pur rock & roll som lener seg mot metall, med en hvinende Jack White som høres ut som en krysning av Roger Daltrey og Brian Johnson. På låten med den spesielle tittelen Girl, You Have No Faith In Medicine, får vi et voldsomt kjør, men nesten bortgjemt i det røffe og skakke lydbildet ligger en usedvanlig spenstig melodilinje. Little Acorns har et gitarriff av en annen verden, mens det er seig deltablues som tyter ut av høyttalerne på Ball And Biscuit. Denne låten kunne like gjerne vært spilt inn for femti år siden.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer