Scroll To Top

Psychic Wars – Spennende tempel-hip hop

Plater 14. april 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Spectre er signet på det alternative selskapet WorldSound, et label som har funnet sin nisje ved å gi ut all mulig obskur musikk. Det har som filosofi at det ikke skal gi ut musikk som nødvendigvis skal ryke rett inn på listene, men heller å representere kreativiteten i undergrunnen. Musikken er laget etter artistenes egne premisser, noe som vil si at det ikke står noen pengesterke platepushere i bakgrunnen og hvisker hvordan ting skal gjøres. Psychic Wars er Spectres fjerde album på WorldSound, og hans femte totalt.

Dette er et album det ikke er lett å bli klok på. Spesielt siden det ble utropt til neste generasjonen The Blue Print (av Jay-Z) på artistens hjemmeside, var det rart å høre dette for første gang. Etter første gjennomlytting var det rett og slett vanskelig å plassere dette i noen musikalsk bås, og det virket overprodusert. Men etter å ha gitt skiva noen runder i spilleren faller ting på plass. Dette er elektronikabasert instrumental hip hop, med innslag av vokal. Temaet er mørk mystikk, og en motvekt til den polerte hip hop-industrien.

Det som gjør denne skiva er produksjonen, som til gjengjeld er meget spennende. Lydbildet er forfriskende annerledes, med bekmørke temaer og kreative overganger. Det kan trekkes paralleller til tidlig Company Flow og det musikalske geniet bak platespillerne der, EL-P. Låter som Remembrance, The Rolling Force og The Fire With In er låter som, med stor sannsynlighet, kommer til å havne på min liste over tøffe låter når musikkåret skal oppsummeres.

Problemet til Spectre, eller The Ill Saint som han også kaller seg, er at mikrofonrytterne han har valgt ut ikke holder mål. De klarer ikke å finne en fornuftig måte å angripe beaten på, og resultatet blir derfor hørendes halvveis ut. Låtene med vokal hadde vært like gode uten, selv om unntaket som bekrefter regelen kommer i form av låta Secrets. Der bidrar Honychild med en meget sterk vokal, som løfter låta opp flere hakk.

Å trekke en parallell til Jay-Z sitt jiggy-mesterverk The Blue Print, skal sies å være litt overilt. Men Spectre har utvilsomt potensial til å kunne gjøre det stort, bare han finner frem noen mer interessante rappere enn de han børstet støvet av denne gangen. Dessuten slutter denne skiva med et brak. Hvorfor sånn hastverk med å gjøre seg ferdig? Dette er en type musikk som krever sitt, og man bør derfor kunne forvente minst femti minutter å jobbe med.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer