Scroll To Top

Greatest Hits – Slapp oppsummering

Plater 27. april 2003
Karakter

Fugees var på midten av nittitallet, verdens kanskje mest innflytelsesrike gruppe. De slapp The Score, som til nå har solgt svimlende 17 millioner kopier. Alle syntes å falle for Fugees sjarm, enten de var hip hop-ere, rockere eller jazzere. Det var bare fornøyelig, uansett hvilken musikalsk bås man ellers satte seg selv i.

De tre medlemmene, Lauryn Hill, Wyclef Jean og Pras, har alle tatt fatt på solokarrierer siden den gang, og det spørs om vi noen gang kommer til å se denne gruppen samlet om et album igjen.

Det er kanskje like greit. Etter hvert fant vi alle ut det var ufint mange coverlåter på The Score, og fascinasjonen forsvant gradvis. Det er nå gått syv år siden den skiva kom ut, og plateselskapet Columbia gjør følgende; de gir ut en Greatest Hits-plate – i håp om å tyne gullkalven enda litt mer?

For dette er nemlig tyning på sitt verste. Alle de store låtene er med (Fu-Gee-La, Ready Or Not og Killing Me Softly), og de er fortsatt fine. De har riktignok ikke blitt svekket betydelig siden de først dukket opp, men det er likevel noe som skurrer her. For nesten samtlige låter på Greatest Hits er plukket fra nettopp The Score. Og det er rart siden gruppen hadde levert et helt album før den tid: Blunted On Reality.

De eneste låtene som kan relateres til denne skiva er Vocab (Refugee Hip Hop Remix), som forøvrig ble sluppet på EP-en Bootleg Versions i 1996, samt Nappyheads. Sistnevnte er forøvrig kanskje den beste Fugees-låta til dags dato, og burde fått mye mer oppmerksomhet.

Dette er rett og slett for svakt. Dersom man skal slippe en Greatest Hits-skive, bør det graves litt dypere enn dette. Hvor er for eksempel låter som Rumbel In The Jungel, og det flotte samarbeidet med Cypress Hill på deres Boom Biddy Bye Bye Remix? Det er i det hele tatt en rekke remikser, og samarbeidsprosjekter, som kom ut i kjølvannet av det The Score som savnes her.

Konsertopptakene, og remiksene som skal gjøre denne platen attraktiv for den glade platesamler, er altså ikke noe å stille seg i kø for. Hvis man har sett gruppen live, vet man at dette ikke er representativt i det hele tatt. Remiksene som er med, er riktihnok ikke så dårlige, men de føles unødvendige i forhold til originalinnspillingene.

Dette er en, jevnt over, helt overflødig oppsummering av en gruppe som ikke har vært produktive de siste fem årene. Var du en fan når Fugees-feberen gikk verden over, har du med stor sikkerhet dette materialet fra før av. For alt er gitt ut før, i en eller annen sammenheng.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer