Scroll To Top

Almas Del Silencio – Gode enkeltinnslag kvalt av klisne ballader

Plater 14. juni 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Suggererende rytmer, kombinert med blåsere og lekne gitarpartier er selve essensen i god latinopop med stor nedslagskraft hos de store massene. Ricky Martin har gjennom en årrekke vist seg som en ener innenfor dette snevre området av popuniverset. Og i forhold til erkerivalen Enrique Iglesias ligger han eksempelvis flere hestehoder foran. I hvert fall dersom disse artistenes plateproduksjon alene skal tas i betraktning.

Men på Almas Del Silencio gjør latinokongen en rekke fatale feil – feil han burde ha unngått dersom han har tenkt å opprettholde den adelige tittelen på feltet. Men kanskje det er nettopp dette som må til for å vippe Iglesias Junior fra posisjonen han har blant ungjentene?

Først og fremst balanserer Ricky Martin på kanten av knivsegget ved inkludere alt for mange klissete ballader slik som han gjør på denne platen. Men også arrangementer gjør sitt til at formelen ikke fungerer helt for Ricky denne gang.

Den relativt fengende og flotte førstesingelen Jaleo som åpner platen, står med unntak av Jamás, faktisk nesten alene som motstykke til de mange balladene som har fått innpass her. Først i sjette låt, Besos De Fuego, antydes igjen spor av den rytmiske balansen som gir Martins musikk en viss identitet, og som gjør dette spiselig for alle oss som ikke faller for søtladen spansk balladesang. Det tar seg riktignok litt opp i Juramento, som med sitt discoarrangement kunne passert som et halvvellykket Grand Prix-bidrag fra et middelhavsland.

På Si Ya No Estás Aqui fungerer det nesten, men likevel ikke helt som det bør. Martin byr videre på klassiske latinske toner gjennom Raza De Mil Colores, slik de har vært servert i årtier. Denne står også som albumets beste enkeltinnslag ved siden av den nevnte singelen. Men dessverre så faller verdensstjernen for fristelsen å avslutte med ytterligere en klissen ballade, denne gang i form av tittellåten Las Almas Del Silencio.

Mange vil sikkert synes at dette er flott, mens hos andre vil det derimot fremkalle kvalmefornemmelser. Slik som for undertegnede. For disse balladene kan ikke karakteriseres som annet enn klisne og direkte uinteressante toner fra varmere breddegrader enn våre, og som kanskje nettopp derfor i stedet burde ha hatt en viss eksotisk tiltrekningskraft. Slik som når denne artisten er i sitt ess og kjører på med heftig rytmegymnastikk. En kraft det overflødige og overfladiske rolige materialet på dette albumet over hodet ikke er i besittelse av å ha.

Ricky Martin har det i blodet, og vil med riktige produsenter og team bak og rundt seg kunne klare å opparbeide seg kredibilitet langt ut over det nivået vi hittil har sett. Førstesingelen Jaleo ga et visst håp om at verdensstjerne hadde begynt å bevege seg mer tilbake til røttene – i retning av flere og mer ekte latinorytmer, en stilart som han jo takler både vel og bra. Men det helhetlige inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha gått gjennom Almas Del Silencio er at Ricky Martin anno 2003 mer enn noen gang ønsker å fremstå som en middelmådig Grand Prix-artist. Og hvem trenger vel egentlig det?

Om skribenten

kommentarer