Scroll To Top

Keep On Your Mean Side – Tung bråkerock

Plater 14. juni 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

The Kills består av VV (Alison Mosshart) og Hotell (Jamie Hince), og Keep On Your Mean Side er deres første utgivelse etter at EP-en Black Rooster dukket opp tidligere i år. Gruppen vil for øvrig bli å se under årets Quart. Nærmere bestemt på Idrettsplassen fredag 4. juli.

The Kills blir ofte plassert i samme musikalske bås som The White Stripes. Dette er en sammenligning det ikke er til å komme unna siden gruppene ligner relativt mye på hverandre. Men det som skiller dem er at dette bandte har et mørkere og mer møkkete lydbilde enn hva de hvite stripene har.

Med dette menes at hvis man hadde plassert PJ Harvey og Lou Reed fra The Velvet Underground-perioden sammen, og ropt «spill eller dø!» kunne nok resultatet blitt noe i likhet med dette. Det er seig industrirock med tendenser til garasjefuzz som er saken her. Låtene er for det mest utpreget tungt riffbaserte, hvor noen av dem innehar et sterkt bluespreget sound. Fokuset på gode riff sørger for at man blir liggende på den stødige rock-gefülen over denne utgivelsen.

Det kan virke som om gruppen rett og slett har bestemt seg for at rock skal være seigt og tungt, uten rom for krumspring i form av optimisme og solskinn. For det er i alle fall ikke mye å spore av dette hos denne duoen. Ting er mørke og triste, og det ser ikke ut til at den store sorte skyen skal forsvinne med det aller første.

Låter som Fried My Little Brains, Wait og Kissy Kissy er alle rockmelodier som kommer til å bli stående som virkelig vasse toner. Det er tungt og mørkt, men samtidig altså såpass tilgjengelig at det hele blir interessant å høre på.

Det høres i det hele tatt beintøft ut, men det er allikevel ting som gjør at dette albumet ikke klarer å klatre helt til topps. Det største problemet er at The Kills tidvis bråker det veldig til. Det blir noen ganger så mye ståk at det blir direkte vondt å høre på. Feedback er et essensielt rockverktøy, men her blir det for mye av det gode. På første låt Superstition blir dette så intenst at det frister mest å skru av hele sulamitten.

Når vi først er inne på slitsomhetsaspektet, bør det tas med at det kan bli relativt store mengder støy her. Selv om det i utgangspunktet er veldig bra låtmateriell å spore her, blir man etter hvert lett sliten av den tunge stemningen. Det kunne liksom ha vært fint å ha et lite lysglimt å trekke pusten i før man dukker ned i mørket igjen. Men det er det altså ikke funnet plass til her.

Alt i alt er dette et flott album, men det er akkurat et hakk for monotont og bråkete for å kunne gå hele veien. Kanskje de ved neste korsvei lar litt mer lys slippe til, og vi lyttere slipper å pine oss gjennom disse overdimensjonerte feedbackstuntene.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer