Scroll To Top

Hocus – Pocus – Hokus pokus fra Enon

Plater 7. september 2003
Karakter

Enon er atter en interessant kvartett fra rock’n’roll-metropolen New York. Gruppen ble dannet av John Schmersal etter at hans tidligere bandprosjekt Brainiac ble oppløst som en konsekvens av at vokalist Timmy Taylor omkom i en bilulykke.

Siden 2001 har han vært støttet av tidligere Blond Redhead- og The Lapses Toko Yasuda på vokal, bass og keyboard, samt Matt Schutz som kontrollerer hi-hatten og det tilhørende trommesettet.

Enon er tilbake med nytt studioalbum etter at High Society dukket opp i fjor. I mellomtiden har de sluppet en syvtommer ved navn Drowning Appointment (også 2002) og EP-enIn This City (2003).

Som albumtittelen tilsier er det litt hokus pokus over dette. Enon spiller en form for indiepop som det tar tid å bli klok på. Her finnes som nevnt elementer fra elektrofuzz, psykedelisk garasjerock og (nesten) helt streite poplåter. Men fellesnevneren for denne suppen av stilarter er kreativitet.

Selv om noen av låtene ikke kommer helt til sin rett, i alle fall ikke i det helhetlige på albumet, så er dette en plate som på en snikende måte biter seg fast i skiverotasjonssystemet. Her finnes elementer som ikke kommer til overflaten før man har hørt på resultatet nok ganger til å bli avhengig.

Disse uforløste kvalitetene kommer først frem i lyset etter at bandleder John Schmersal har blitt varm i trøya og ikke lenger kaster bort vokalen sin på låter som ikke kommer noe sted. Noe han spesielt tidlig på skiva gjør ved et par anledninger.

Det er videre ingen hemmelighet at det er Toko Yasuda (ex-Blond Readhead) som gjør at dette blir en plate som er verdt å notere seg. Hennes såre og pipende vokal, kombinert med de periodevis halvskrudde arrangementene (som i åpningsbidraget Shave), er meget interessant lytting.

Oppsummert er Hocus – Pocus en pussig, men like fullt spennende plate. Den kjører seg aldri fast i noe bestemt spor, men klarer tvert i mot å holde kontrollen over et vidt spekter av utrykksformer. Når dette er sagt, er Enon på sitt beste når de er på sitt mest tilgjengelige. Kanskje spesielt der hvor de flørter med elektopop. For akkurat det er noe de får spesielt godt til gjennom låta Murder Sounds.

Det er mulig dette kommer til å bli en viktig skive utover høsten. Det tar bare litt tid å skjønne helt hva som er greia til Enon. Enten du er en gammel Blond Redhead-fan eller ikke…

Om skribenten

kommentarer