Scroll To Top

Prey – En smule forhastet

Plater 31. oktober 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Prey er ikke et direkte dårlig album, men et album preget av halvferdige ideer og mangel på de helt store øyeblikkene. Trist, for Tiamat har levert kvalitetsvare i over ti år på rad.

Før Prey hadde Tiamat altså fortsatt til gode å gi ut et middelmådig album. Derfor var det en blandet fornøyelse å høre førstesingelen Cain fra bandets nyeste verk. Cain er en grei nok låt i seg selv, men ikke helt av Tiamat-kaliber.

Dessverre viste det seg at førsteinntrykket fra singelen gjenspeilte stort sett hele albumet. Låtene på Prey holder rett og slett ikke samme standard som bandets tidligere utgivelser. Noe av grunnen til det kan være at det kun har tatt et knapt år å lage denne platen. Det virker rett og slett som om Johan Edlund ikke har hatt tid nok til å komme opp med de helt store gullkornene.

Et par unntak finnes, heldigvis. Ten Thousand Tentacles er en typisk tiamatlåt, med et rolig, akustisk vers før det hele braker løs i et bunnsolid refreng. Carry Your Cross And I’ll Carry Mine er også en låt som skiller seg positivt ut helhetlig sett.

Albumets høydepunkt er The Pentagram, basert på et dikt av übersatanist Alistair Crowley. Tiamat har til og med fått godkjennelse av selveste Ordo Templi Orientis. Bandet har tydeligvis fans på de merkeligste steder.

Prey er dessverre Tiamats svakeste utgivelse så langt. Det er til tider merkelig å tenke på at dette er samme bandet som ga oss legendariske Wildhoney, Deeper Kind of Slumber og Skeleton Skeletron. Forhåpentligvis vil Edlund og resten av bandet ta tiden bedre til hjelp ved fremtidige utgivelser.

Om skribenten

kommentarer