Scroll To Top

Money Will Ruin Everything – Strålende og sært i popformat

Plater 28. november 2003
Karakter

Dette albumet – for det er nettopp hva dette er – gaper egentlig over et enormt stort stykke musikk. Ikke alle makter denne biten i en jafs, men gir man det en sjanse, er det nok lettere fordøyd enn hva man skulle tro.

Det som skiller Money Will Ruin Everything fra de fleste samleplater, er det essensielle trekket på denne typen utgivelser: Nemlig helheten. Hvor ofte har vi for eksempel ikke sittet og skippet fra spor til spor på en samleplate kun fordi at flere av bidragene som utgjør innholdet rett og slett ikke hører sammen? Vel, dette albumet er i alle fall satt sammen av kjærlige hender, og stråler tydelig nærmest over nettopp av dette helhetlige. Musikken spenner riktignok fra stille til støy, og tilbake igjen, men helt uten at det føles slik.

Kim Hiorthøy har designet det hele som et bokomslag, og det står ikke til å nekte at ideen resulterer i en av de definitivt lekreste norske plateutgivelsene vi har sett. Med form av Hiorthøy, og essays forfattet av The Wires redaktør Rob Young og designskribent Adrian Shaughnessy i bookleten, toppes det hele av et avslørende og åpenhjertig intervju Hiorthøy har gjort med selskapets gründer: Rune Kristoffersen (som en gang utgjorde en halvpart i dueon Fra Lippo Lippi, red.anm.).

Det er likevel først og fremst musikken som er det viktigste på dette albumet. Og det er nettopp denne innfallsvinkelen selskapet selv ønsker å fokusere det hele på. De har dessuten også satset på fremtiden, noe som skiller Money Will Ruin Everything ytterligere fra andre og betraktelig mer strømlinjeformede samleplater.

De fleste bidragene er ikke bare tidligere ikke-utgitt materiale, men albumet består sågar av låter signert hittil ukjente størrelser. Dermed står navn som Skyphone og Susanna & The Magical Orchestra rygg mot rygg mot med mer kjente fjes som Jaga Jazzist og Supersilent. Dette gir samlingen en merkbar frisk vending som også setter snuta fremover.

Plata spenner over to disker og hele tredve låter. De fleste er som nevnt tidligere ikke utgitt, mens en del innertiere fra katalogen likevel (og naturligvis) også har fått plass. Scorch Trio har fått med sin Tajuus, Maja Ratkje er med gjennom sin Intro og Tove Nilsen maler seg gjennom Fingerprint. Likevel er søkelyset rettet mot det mer ukjente materiale. Videre gjør Jaga Jazzist på sin side en deilig utypisk tolkning av Two Things, noe som for øvrig høyner de allerede skyhøye forventningene til fortsettelsen av historien om hentene fra Tønsberg.

Oppsummert vil kanskje mange sitte igjen med spørsmålet: Er dette sært? Og akkurat det kan faktisk være litt vanskelig å svare på for en stakkars anmelder. For da undertegnede for kun få år siden støtte på denne musikken for første gang selv – var dette stort sett ukjent territorium. I dag står dette derimot frem som akkompagnement til flere av livets lysere sider. En grenseløs nysgjerrighet og en pustende intensitet bør eksempelvis gjøre det særs spennende å låne øret til Scorch Trios eksplosjoner i sin Tajuus, i SPUNKs kamelmusikk eller i Alogs analogt trippende St.Paul Sessions II.

Denne mangefargede regnbuen av lyder og låter spenner seg til slutt fast i høyttalerne og trekker den tålmodige lytter med seg inn i et landskap som kan være like røft som om det er blikk stille. Hovedpoenget er at det hele gir pirrende spenning – og nesten som i en god bok, har man også her mulighet til å legge på sine egne assosiasjoner og bilder.

Om skribenten

kommentarer