Scroll To Top

Blink-182 – Dystert og melankolsk fra fordums tullebukker

Plater 15. desember 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Hadde det ikke vært for Tom DeLonge og Mark Hoppus umiskjennelige stemmer hadde det vært vanskelig å tro at dette er det samme bandet som ga oss de infantile fjortispunkhittene What’s My Age Again, All The Small Things og The Rock Show. Blink-182s åttende langspiller er et vågalt steg inn i ukjent terreng som sannsynligvis vil skremme bort mange av bandets tidligere fans. Ikke fordi det er dårligere enn tidligere utgivelser, men rett og slett fordi plata krever mer av lytteren.

Borte er de fengende glapunklåtene om fyll og puling. Istedet blir vi servert et knippe mørke og innadvendte sanger som viser en ny modenhet og et mer voksent uttrykk fra bandet.

Blink-182 har til nå vært erkeeksemplet på fjortispunkere. Bandet har på sine tidligere album presentert tullete og intetsigende sanger som gjør narr av alt og alle, kombinert med vanvittige videoer som spøker med så vel bandet selv som med andre berømtheter. I tillegg har de bydd verden på nakne opptredener, analhumor og en til tider provoserende barnslighet. Og med denne enkle oppskriften har de vunnet hjertene til millioner av ungdommer verden over.

Men nå ser det ut til at gutta i Blink-182 har fått nok av å være barnslige fjortisyndlinger. Det nye albumet viser bandet som et seriøst rockband som ønsker å videreutvikle sitt stiluttrykk. Sangene er dypt melankolske og til tider direkte dystre. Tekstene er på sin side alvorlige og ettertenksomme, mens musikken er overraskende mørk og selvgranskende.

Bidrag som Obvious, I Miss You, Stockholm Syndrome, Always og I’m Lost Without You, er alle gjennomsyret av klassiske gitarer, piano, trekkspill og roligere rytmer enn før. Tekstene dveler ved de mer ubehagelige sidene av livet og berører temaer som savn, sorg, sykdom og død. The Fallen Interlude, et samarbeid med Sick Jacken fra rappegruppa Psycho Realm, er for eksemple en dyster hip hop-hyllest til Jackens bror som ble lammet i en skyteepisode, mens den geniale All Of This er et samarbeid med The Cure-vokalist Robert Smith. En regntung melankoli omfavner dermed albumet og løfter det ut av punksjangeren og inn i den melodiøse rocken.

Gjennom hele plata eksperimenterer bandet fritt med nye instrumenter og uttrykksformer. Stockholm Syndrome begynner for eksempel med en opplesing av brev skrevet av Marks bestefar mens han kjempet i andre verdenskrig akkompagnert av et mykt piano. I Miss You er bygget på et fundament av klassiske gitarer og trekkspill. Det eneste som minner om det «gamle» Blink-182, er førstesingelen Feeling This samt de to punkaktige innslagene Go og Easy Target. Men selv her har melankolien og mørket sneket seg inn. Omvendelsen fra fjortispunk til dyster rock er så fullstendig at det nesten er skremmende.

Blink-182 er et sterkt og vågalt prosjekt som viser en gruppe som kan langt mer enn å drekka, pule, spy og slåss. Det skal mye guts til for at band av denne sorten skal begå et slikt sjangerbrudd, men det spørs om det likevel ikke er et fornuftig steg å ta.

Det som trekker plata ned fra toppen er imidlertid det faktum at det tross iherdige forsøk nesten blir umulig å ta Blink-182 seriøst. En gruppe som i tidligere intervjuer utelukkende har snakket om runking, puling og pupper, må jobbe hardt for å vinne tilliten til mer seriøse musikkfans. Bandet lider dessuten fortsatt av en del barnesykdommer. Tom DeLonges til tider ubehagelige gnåling kombinert med de unødvendig harde punkaktige rytmene og basslinjene, passer dårlig inn i det nye lydbildet bandet prøver å skape.

Men med tanke på at albumet Blink-182er en stilmessig helomvending fra denne kanten, er det både rett og rimelig å gi dem honnør for et godt utført arbeide.

Om skribenten

kommentarer