Scroll To Top

I – Deilig minimalisme

Plater 17. mai 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

The Magnetic Fields, fremdeles med Stephin Merritt i spissen, har holdt det gående siden 1990. Men det er først gjennom de siste årene, og da spesielt etter at godt mottatte 69 Love Songs banet vei for dem, at bandet og prosjektet virkelig har blitt lagt merke til. Kanskje ikke hos de kommsersielt sett store massene, men i alle fall hos de aller fleste musikkinteresserte individer.

I er en plate som kanskje er i stand til å åpne flere dører for Boston-bandet. Platen er iallfall fullspekket med små delikate, dog enkle låter av slaget som bør gå rett hjem hos det kresne indie-publikummet. Tidvis er det hele riktig så smart levert, som I Thought You Were My Boyfriend eller If There’s Such A Thing As Love, som begge er klassiske retrospektive låter av fint kaliber. Her viser for øvrig Stephin Merritt og hans kompanjonger Sam Davol, Claudia Gonson og John Woo at de fremdeles tør leke med klisjefylte tekster og arrangementer.

Et annet spor som bør trekkes frem er det uimotståelig vakre avslutningssporet It’s Only Time. Hvor nydelig kan det bli?

Å kalle The Magnetic Fields for et spennende ensemble er vel å overdrive. Men likevel makter de gjennom sine enkle finurlige melodier å røre noe som ligger i nærheten avhjerteroten hos lytteren. Nettopp dét har de bevist før, og understreker nøyaktig det samme ytterligere gjennom I, som er mindre synth-tung. Faktisk inneholder ikke platen synther i det hele tatt (selv om det definitivt høres sånn ut på nevnte I Thought You Were My Boyfriend). Derimot er det hele bygget på Merritts monotone vokal kombinert med relativt enkle gitar- og cellobaserte arrangementer.

I er i motsetning til plater signert tidvis oppskrytte Belle And Sebastian, en plate som lever sitt eget liv og som raskt føyer seg inn i rekken av glimrende utgivelser bygget på ”less is more”-prinsippet. En ny 69 Love Songs er dette likevel ikke, og I er heller ikke et like overbevisende verk. Totalt sett innfrir The Magnetic Fields tross dette så det holder, nå snart fem år senere. Og vel så det, egentlig…

Om skribenten

kommentarer