Scroll To Top

The Pistol – Den desperate lyden av noe stort

Plater 19. mai 2004
Karakter

Det blir sagt at svenske Sounds Like Violence kan være det beste bandet som den fantastiske amerikanske labelen Deep Elm har signet. Noen gang. EPen The Pistol viser at det faktisk kan være noe i den påstanden.

EP-en The Pistol er kvartettens første utgivelse og låter umiddelbart usedvanlig frisk og medrivende. Man må lure på hvordan slike band klarer å gjemme seg bort, all den tid de virker så modne rent musikalsk.

You Give Me Heartattacks sparker av som første låt og virker å være den klassiske Sounds Like Violence-sangen. At det er vokalist Andreas Söderlund som er nerven i bandet merker man umiddelbart. Hans desperate og voldsomt følelsesrike «screamo»-stemme setter seg i margen med en gang. Söderlund har godt grep om det å videreformidle sangens kjerne. Melodiøst og skingrende kaotisk, hyler han ”You give me heartattacks, you know you give me ten times back” og det er aldri tvil om at han mener det. Dette er ekte!

Samtidig som låta er forholdsvis umiddelbar, så er den langt unna å være noen typisk rockelåt. Særpreget til Sounds Like Violence ligger der umiddelbart, denne friskheten som kjennetegner alle band som har noe nytt å komme med. Cry, Oh Cry har denne samme Sounds Like Violence-melodiøsiteten som forgjengeren innehar, men er enda litt mer hardtslående og litt mer desperat. Likevel sitter melodien som støpt i hodet etter et par gjennomhøringer.

Videre får vi tittelsporet som drar ned angsten et par hakk. Vi blir i stedet møtt med et større driv og mer typiske indiegitarer enn tidligere og den glir rett og over i Grow/Blow som roer det hele enda mer ned. Men så kommer låta som virkelig gjør The Pistol verdt å kjøpe. Femtesporet Afasi er alene verdt hundre kroner. Den kombinerer emoens og hardcorens dramatikk og desperasjon med indierockens melodiske alternativitet.

Faktisk er ikke siste sang ut så mye dårligere, for Perfect kombinerer mye av de kvalitetene i stemningen som gjør Afasi så bra, med mer av den før nevnte desperasjonen de foregående låtene innehar.

Sounds Like Violence mangler ennå det lille ekstra på å lage absolutt perfekte låter, men det ikke er langt unna. På The Pistol presenterer de seks låter som vil skremme livsskiten av hvilket som helst amerikansk post-hardcoreband. Men det fine med bandet er at man ikke nødvendigvis er nødt til å være noen stor elsker av hardcore og emo for å like dem. Det er nemlig ikke mulig å forholde seg likegyldig til Sounds Like Violences genuine musikalske uttrykk. Et uttrykk som aldri er kjedelig eller monotont, men som er variert og følelsesrikt. Energisk, kontrollert og med bittersøte undertoner.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer