Scroll To Top

The Tipping Point – Røtter på villspor

Plater 22. juli 2004
Artister: Sjangre: ,
Karakter

The Roots er og blir et fabelaktig band. De gjør som de vil, uten å bry seg om trender eller hva som er riktig. Alltid like kreative som de er fremtidsrettede. Av og til kanskje litt for mye for mye av det førstnevnte.

For når sant skal sies var det som om forrige skive, Phrenology, stod i fare for å gå seg vill i kreativitetens kratt ved et par anledninger. Formen på arrangementene føltes som å kjøre en griseheftig berg- og dalbane, uten sikkerhetsbelte og hjelm. Slikt kan bli litt i overkant hvis man synes ?uestlove & co er best når de sløyer det ned og viser mykere sider.

The Tipping Point står midt imellom disse to tilstandene. De har strippet uttrykket sitt ned til å ligne mer det vi ble kjent med på Things Fall Apart. Lydbildet veksler mellom det lune og organiske på åpningskuttet Star/Pintro , og det mer kompakte og metalliske på den snodige førstesingelen Don`t Say Nuthin.

Problemet med denne platen er at den ikke tar gruppen noe videre. Etter Phrenology var det god grunn for å spørre hvor The Roots var på vei musikalsk. Nå, to år etterpå, kan det altså se ut som de velger den gylne middelvei fremfor å mikke videre på uttrykket sitt.

Akkurat det er litt trist. For The Roots har kvaliteter til å lage en langt bedre plate enn dette. Denne platen er som alt annet de har gjort, mektig bra. Det hadde bare vært så flott om de kunne samlet trådene litt og dyttet ut den moderne klassikeren vi vet de er i stand til å lage.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer