Scroll To Top

Humcrush – Et spontant gledesutbrudd

Plater 27. september 2004
Karakter

Allerede før Humcrush havner i spilleren er forventningene skrudd opp til høyeste nivå. Her befinner vi oss i celebert selskap. Strønen / Storløkken (som i Thomas Strønen og Ståle Storløkken) tilhører den ypperste eliten innenfor norsk jazz og de to har tidligere levert varene gjennom band som Supersilent og Food.

Det er ingen tvil om at Strønen- og Storløkkens erfaringer kommer til godt bruk på Humcrush. Og selv om dette er et improvisert album, låter resultatet på plate tidvis nesten gjennomkomponert. Det sier ikke lite om den forståelse og tilstedeværelse de to musikerne innehar når de setter i gang.

De lydbilder og klanger som dras frem i løpet av plata speiler nok den nordiske jazzen for mange av deres lyttere. Ved å låne øre til albumet er det ikke vanskelig å trekke assosiasjoner til de norske trollskogene, med disige tjern og mørke høstnetter. Men det gis på samme tid en ganske klar følelse av den norske storbyen; som neonlinjene fra trafikken i hurtigfilm kombinert med våt asfalt.

Samspillet de to mellom låter nærmest perfekt. Her ligger et tema skjult, et tema som Storløkken drar i gang og som Strønen supplerer og utdyper, før hans makker igjen kan utbrodere detaljene. Dermed befinner lytteren seg kun få minutter senere i et helt annet landskap enn der han elle rhun begynte.

Det drivet og den fremdriften det hele ender opp i gjør Humcrush til et av de beste albumene Rune Grammofon har lansert. Det hektende riffjaget i låta Pusher er et strålende bevis på denne kvaliteten. Ut av underfundig tonelek raser et av de mest fengende dansesporene undertegnede har hørt på lenge.

Det kan være vanskelig å fange det denne duoen driver med innenfor rammene for et konkret begrep. Det er nok nettopp dette som også gjør musikken så interessant. I løpet av de førti minuttene plata varer er vi innom et utall stilretninger som favner fra særegen avant garde til dansende funk. Strønen / Storløkken skaper en overraskende fengende bro mellom det spontane og det komponerte.

Omslaget er selvsagt levert i god ånd fra Kim Hiorthøy. Mannen beviser nok en gang at han tilhører den absolutte elite av norske billedkunstnere. Med en elegant penn klarer han å fusjonere den abstrakte kunsten med popkulturen på en forbilledlig måte. Omslaget til Humcrush er naivt, men likevel fint modent. Kontrastspillet mellom svart og hvitt fungerer strålende og speiler det primale og grovkornede lydbildet til Strønen / Storløkken.

Den norske jazzscenen er ikke lenger noe som er utelukkende for folk med jazzfingre. Med utøvere som Strønen / Storløkken i front, er det derimot tydelig at vi snakker om musikk for de som enkelt og greit elsker god lyd. Så greit kan det sies og så genialt kan det gjøres. Anbefales!

Om skribenten

kommentarer