Scroll To Top

Björn Afzelius & Mikael Wiehe 1993: Malmöinspelningarna – Et historisk dokument

Plater 11. februar 2005
Karakter

For mange nordmenn er Björn Afzelius forbundet med svisken Tusen Bitar og samarbeidet med Åge Aleksandersen, men han har en mye større historie enn det. Allerede i 1986 ga han ut en plate med Mikael Wiehe, og på syttitallet var han kjent med progrockbandet Hoola Bandoola Band, hvor Wiehe også var sentral. De hadde derfor en lang samarbeidskarriere å se tilbake på, de to herrene, når de bestemte seg for å lage en ny plate sammen i 1993.

Men platen ble aldri gjort ferdig. Til å begynne med var den bare ment som en fin ting de to gjorde sammen, så kunne en eventuell utgivelse komme senere. I 1996 gjenopsto Hoola Bandoola Band, og i 1999 døde Björn Afzelius av kreft, så dermed ble naturlig nok plateplanene skrinlagt. Dessuten ble opptakene fra 1993 sessionen slettet av studioet der de var tatt opp. Men Wiehe husket at han hadde fått med seg noen kassetter hjem, og etter lang leting fant han dem innerst i et skap. Så greide han å spille over halve den første låten, men heldigvis finnes akkurat den i to eksemplarer, så da var opptakene reddet likevel.

Og det skal vi lyttere være glade for, for dette er som å lytte til et historisk dokument. Wiehe og Afzelius har tydelig vært inspirerte når de satt disse to ukene i studio og spilte inn hverandres sanger og en og annen coverlåt. Det lyser et brennende engasjement og en sterk vilje av sangene, og selv Tusen Bitar (jada, den er med her) i sin nedstrippede drakt tåler fremdeles et par rotasjoner i spilleren. Her er politikk og kjærlighet i skjønn forening, og det funker som bare det.

For mange kan vel nettopp Afzelius frembringe en rynking på nesen, men når man lytter til samspillet med Mikael Wiehe, både gitarmessig såvel som vokalharmonisk, forstår man hvilken kraft disse to herrene delte. Stemmen til Wiehe på en sang som Fågel Fenix fremkaller en følelse av Cornelis Vreeswijk, Taube junior og senior, og enhver svensk visesanger med noe å melde. Det er faktisk til tider ganske sterkt å høre på, og tekstene fremkaller suset av seksti- og syttitallets folkbevegelse.

Maleriet i coveret bak cd’en er kanskje litt mye av det nostalgiske, men det tilgir vi fort, for vil du ha ekte singer/songwriter musikk fra nabolaget bør du ha denne. Plutselig får tapet av Björn Afzelius en ny dimensjon. Vi får være glade for at vi fremdeles har Mikael Wiehe.

Om skribenten

kommentarer