Scroll To Top

The Lost Patrol Band – Lettspiselig kjærlighet

Plater 6. april 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

Dennis Lyxzen, kjent som vokalist i både Refused og The (International) Noise Conspiracy, er ikke utelukkende en politisk engasjert mann, slik vi kjenner ham fra nevnte to band. I The Lost Patrol Band får han utløp for følelser av det mer romantiske slaget og han har evnen til å skrive lystige poprock-låter det er lett å like.

Lost Patrol var opprinnelig bare Dennis Lyxzen som ensom singer/songwriter. Det ble med to album før en ansiktsløftning måtte til. Denne gangen stiller han med fullt band, derav navnet, og hvilket superlag det har blitt, både band og gjestemusikere er artister med stor kredibel ballast og lang fartstid på den svenske punk- og rockscenen.

Med fullt band har lydbildet blitt større, mye mer trøkk enn tidligere, heldigvis. For det nakne lydbildet som ble presentert på forrige Lost Patrol -skive var ikke udelt positivt. Nå heller det mer mot en retrokombinasjon av soul, rock, en liten dose alternativ country og som alltid, punk. Moneybrother, Belle & Sebastian og nevnte Noise Conspiracy er nærliggende referanser. Disse bandene kombineres for å skape en egen sound som er riktig tiltalende.

Selv om lydbildet er fint nok, så er det ikke dermed sagt at alle låtene er like sterke. Det spriker – på sitt beste deilig fengende og på sitt verste nokså platt og uinteressant. Stort sett er det helt på det jevne med Golden Times og Can`t Stand The Quiet som låter det er verdt å trekke frem. Felles for dem alle er den lystige oppbygningen. En kan ikke unngå å nynne og nikke til de lette låtene og tunge stunder fordrives av disse glade melodiene.

Tekstene er ikke fullt så lystige hele veien. Her er det mye tapt kjærlighet, men det finnes mye håp i enden av tunnelen også. Dennis Lyxzen framfører dem med vilje og følelse, og kamuflerer med dette at han ikke akkurat har den beste stemmen. Lidenskapen bak gjør at han lett tilgis.

Alt i alt et album det er lett å like, lett å komme igjennom, lett å spille mange ganger, lett å bli glad av, men dessverre kanskje litt lett å glemme også. Direkte viktig er albumet absolutt ikke, bare en liten god og trivelig halvtime der følelser får lov til å være akkurat det – følelser.

kommentarer