Scroll To Top

New Cries Of Battle And Victory – Ny trønderrock anno 2005

Plater 7. april 2005
Karakter

I disse rockemuseumstider, der blant annet Trøndelag kjemper om å få huse landets Rock City, er det fort gjort å miste fokus i alt det utenom-musikalske snakket. Men for oss uten politisk innflytelse er tross alt det viktigste at midtfylkene fortsatt serverer oss nye spennende rockeband, slik som Josephine.

Deres første album New Cries Of Battle And Victory er en god debut og kan glede flere enn bare trønderrockere. Det åpner med Fever Man, en pop-rock låt, som dessverre gir lytteren en følelse av at dette kan gjøres bedre av andre. Mens første sporet er mye pop og litt rock, inneholder spor nummer to noe mer rock. Dermed faller mer av det som manglet ved åpningen på plass og musikken sitter bedre. Ikke minst passer vokalen bedre, da den har et lett hardrock preg over seg.

Not Drowning Just Waiting spiller Josephine rolig og småpen pop med sår herrevokal, det som etter hvert kan kalles ”typisk norsk”. Vi har flere band som gjør også dette bedre enn dem og det er med glede jeg konstanterer at de allerede på neste spor er tilbake til det de behersker best, den kraftfulle og energiske pop-rocken.

Gjennom resten av albumet fortsetter de å variere mellom den rolige og den mer energiske rocken. De fleste gangene de roer det ned venter man imidlertid på at de skal tråkke til igjen, selv om de lugnere låtene innimellom gjøres mer spennende ved at bandet blant annet slipper til en cellist og en diskret blåserrekke.

På det siste sporet C.O.W. klarer de omsider å overbevise lytteren om at de også kan beherske den melankolske rocken. Her har de tatt med seg den nerven de får frem på de mer bråkete sporene og serverer den på en herlig smertefull måte.

Alt i alt er det god grunn til å sjekke ut trønderne i Josephine og se frem mot deres neste utgivelse.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer