Scroll To Top

The Lamb Lies Down On Broadway – En storslått musikalsk roman

Plater 12. februar 2006
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

The Lamb Lies Down On Broadway (ofte forkortet til The Lamb) var ikke bare Genesis’ lengste plate, men også den mest intrikate. Tilblivelsen av denne viktige platen var heller ikke av de enkleste, men sett i ettertid regnes The Lamb ofte som det ”tidlige” Genesis’ ypperste verk.

Genesis hadde gjort seg berømte for de lange episke sangene, der Supper’s Ready fra Foxtrot i 1972 står som den største enkeltsangen av de alle. De fulgte opp med Selling England By The Pound i 1973, en enda mer tiljublet plate enn forgjengeren. Publikum hadde blitt glade i Genesis’ teatralskhet, særlig understreket av Peter Gabriels stadige kostymeskifter, og sangene deres var elsket av mange.

Når så den mørke, ugjennomtrengelige The Lamb Lies Down On Broadway kom i hyllene sent i 1974 var det mange som ikke helt forsto hva som hadde skjedd underveis. En lengre verdensturné brakte imidlertid fansen tilbake, og mot slutten var In The Cage, The Carpet Crawlers og Lilywhite Lillith like tiljublet som Supper’s Ready og Watcher Of The Skies.

Ideen om et langt album med én historie hadde lenge fristet de fem Genesis medlemmene Tony Banks, Michael Rutherford, Phil Collins, Steve Hackett og Peter Gabriel etter suksessen med den 23 minutter lange Supper’s Ready. Når så platen skulle påbegynnes var det dette konseptet som vant frem, men spørsmålet om tekstene skapte splid.

Vanligvis hadde bandet alltid samarbeidet om alt, både tekst og musikk, men denne gangen insisterte Gabriel på å lage alle tekstene selv. Argumentet hans var at ”ikke mange romaner er skrevet av en komité”, og han fikk omsider gjennomslag for dette synet. Dermed forsvant Gabriel ut for å skrive tekst og historie, mens resten av bandet skrev melodiene.

Historien Gabriel kom tilbake med må være en av de merkeligste og mest uforståelige i rockens historie. Den tar for seg Rael, en gategutt fra New York, som gjennomgår en slags ”sjelens pilegrimsreise” og alskens prøvelser under jorden. Alle sangene på platen omhandler noe av det han opplever underveis, kanskje unntatt Silent Sorrow In Empty Boats som ble skrevet for å gi Gabriel tid til å skifte kostyme på scenen.

Når platen skulle spilles inn booket bandet Headley Grange, det samme slottet som Led Zeppelin hadde gjort berømt. Innspillingene gikk greit, helt til Gabriel fikk tilbud om å skrive manus til en film. Han ble så giret på det at han rett og slett forlot studioet, mens resten av bandet ble stående tilbake og lure på hva de skulle gjøre.

Etter forhandlinger med Gabriel, og at manusideen viste seg å bare være småarbeid, samt noen ord fra bandets manager, kom imidlertid Gabriel slukøret tilbake. Dette var også på den tiden han ble far til sitt første barn, og det var en vanskelig fødsel. I følge de andre medlemmene sluttet Peter Gabriel mentalt sett i Genesis i denne perioden.

Bandet gjorde likevel ferdig resten av innspillingen, og resultatet ble en storslått, ambisiøs dobbeltplate som da den kom ikke ble særlig godt tatt i mot av kritikere og platekjøpere. Ideen med et konseptalbum var generelt sett på som pretensiøst sludder, og at de spilte progrock gjorde heller ikke tingene bedre. Dessuten er det ikke en særlig oppløftende plate. Men vinden snudde etter hvert, og The Lamb begynte å få den anerkjennelsen den fortjener, nemlig som et usedvanlig godt håndverk med sterke melodier, heftige soloer og en underlig, men fengslende historie.

Det starter med tittellåten, at hovedpersonen Rael beveger seg opp fra undergrunnen til et våknende New York. Han ser forskjellige mennesker rundt seg, og som den tøffe gategutten han er lar han seg ikke affisere av noe. Helt uavhengig av dette legger et lam seg ned midt i Broadwaygaten. Det neste som skjer er at en svart sky senker seg ned på Times Square, og den forvandler seg til en vegg av død som suger inn hele Manhattan.

Dette fortelles i Fly On A Windshield og Broadway Melody Of 1974, hvor veggen blir til et kinolerret som viser den rikholdige historien til Broadway, som om livet til en by passerer revy, og Rael forsøker å løpe unna veggen som kommer stadig nærmere. Det greier han ikke, og han suges inn i veggen og mister bevisstheten. Da han våkner er han under bakken i en hule.

Cuckoo Cocoon og In The Cage forteller om hvordan Rael er fanget i et bur under jorden, og hvordan hans egen bror står utenfor og nekter å redde ham. Rael kommer seg likevel fri, og løper til en stor fabrikk hvor de produserer mennesker til et ukjent formål. The Grand Parade Of Lifeless Packaging heter stedet, og etter at Rael oppdager at han faktisk kjenner flere av figurene løper han ut.

Back In N.Y.C., Hairless Heart og Counting Out Time handler om at Rael tenker tilbake til det ”lykkelige” livet over bakken, og sine mislykkede romantiske eventyr. Sistnevnte sang er et lystig avbrekk fra den ellers temmelig nedtrykkende historien, og også en av de bedre sangene på platen.

Tilbake i ”virkeligheten” finner Rael seg selv plutselig i en lang korridor med rødt teppe, hvor tusenvis av små mennesker kryper mot en dør i enden. Dette er The Carpet Crawlers, forøvrig av de få melodiene her som er skrevet av Peter Gabriel, og deres mål er å nå en spindeltrapp som befinner seg bak døren.

The Chamber Of 32 Doors, i toppen av trappen, er et stort rom med 32 dører hvor ingen fører ut. Uansett hvor han går kommer han tilbake til det samme rommet, og her inne er det hundrevis av mennesker som roper og prøver å fortelle ham hvor han skal gå. Lilywhite Lillith forteller om en blind dame som forteller Rael at hun vet veien ut, og at hun kan vise ham hvis han tar henne med. Rael gjør dette, og hun tar han med seg ut, bare for å sette ham igjen i et venterom.

The Waiting Room er en instrumental låt som illustrerer at Rael sitter skrekkslagen og venter på å dø, noe han også forteller i Anyway. Døden dukker opp i egen person, her forkledd som The Supernatural Anaethetist. Men Rael dør ikke, eller rettere sagt -Døden tar ikke Rael med seg.

Istedet kommer Rael seg ut, og finner et kammer med et lite basseng, hvor han finner tre slangelignende kvinnevesener, The Lamia. Disse kjærtegner Rael, og de begynner å spise på ham, men opplevelsen er så behagelig at Rael ikke gjør motstand. Når de smaker blodet hans dør de, og i desperasjon bestemmer Rael seg for å spise de alle tre. Når han forlater rommet ser han imidlertid at alt er som det var før han kom, og scenen er satt for neste gjest.

Her kommer instrumentallåten Silent Sorrow In Empty Boats, som altså bare er et ventenummer i historien. Peter Gabriel brukte denne tiden til sceneshowets første kostymeskift, nemlig til Slipperman-kostymet som er en grusom fyr med byller og utvekster. The Colony Of Slippermen forteller at Rael er blitt akkurat som denne mannen med byllene, de har alle vært utsatt for Lamiaene, og den eneste kuren er kastrering. Rael og broren John lar seg kastrere, men en ravn stikker av med ”varene”.

Rael følger etter, og han har nesten tatt igjen ravnen da fuglen slipper sin skatt ned i en fossende elv. Ravine forteller oss hvordan Rael løper ned mot elven. The Light Dies Down On Broadway er eneste tekst som ikke er skrevet av Gabriel, og her øyner Rael en mulighet for å komme seg ut av marerittet/verdenen han er fanget i. Da får han øye på broren som svømmer for livet i elven, og han bestemmer seg for å redde ham.

Riding The Scree og In The Rapids handler om heltedåden, og når han endelig får broren på land ser Rael at personen han har reddet er seg selv! Her slutter historien, og sangen It er om mulig mer kryptisk enn de andre. ”It is real, it is Rael” er bare en av de mange ”it is” frasene. Likevel er den en sterk melodi, og en passende avslutning på et majestetisk verk.

Vanskelig å forstå? Siden Peter Gabriel stort sett har nektet å fortelle hva The Lamb egentlig handler om er det massevis av tolkninger og forklaringer ute og går, og sannsynligvis er ingen av dem helt riktige. En av de mer interessante tolkningene er at Peter Gabriel gjennom å skrive om det underbevisste, underbevisst skrev om seg selv! Flere av sangene kan synes å i overført betydning handle om livet som rockestjerne, og dette er et tema han tok opp igjen i Solsbury Hill på sin første soloplate.

The Lamb er full av symbolikk og eksistensiell filosofi, men fremfor alt er den et fascinerende og storslått verk fra et av progrockens aller største band. Dette er en plate som er så dyp og komplisert, men samtidig fantastisk godt laget, at man vil kunne nyte den i lang tid. Den tar bare litt tid å komme inn i.

PS: Det finnes en live-versjon av hele showet på Archives-boksen, som til tider faktisk overgår studioplaten. Essensielt kjøp for fans.

Om skribenten

kommentarer