Scroll To Top

III – Remember Who You Are – Gamle riff på tomgang

Plater 2. august 2011
Artister: Sjangre:
Karakter

På sine seks første utgivelser fortjener Korn alt annet enn hets. En katalog som har en tilstrekkelig tyngde, med forrykende, ofte sexy, metal som slår deg midt i hjertet. Stor er kontrasten til den forrige utgivelsen Untitled (2007) – med kun to gode komposisjoner – som ikke fortjener de få kronene du må punge ut for å få albumet i hånden. På See You On The Other Side (2005) kunne vi høre et band som ville forandre sitt musikalske klima og tilføre en spennende tyngde til bandets nye katalog i det 21. århundret.

Med Ross Robinson tilbake i produsentstolen, har mesteparten av den industrielle utsmykningen fra de senere utgivelsene forsvunnet ut bakdøren. Produksjon og miksing har blitt feilfri, noe som vi takker og bukker for.

Pop A Pill har et riff som kan knekke en nakke, med kløkt og frekkhet i god gammel Korn-stil. Samtidig byr låten på et visst vemod som treffer deg rett i magen og rett i hjertet. Refrengene sitter godt i Move On og The Past, mens versene beveger seg nokså likegyldig og mangelen på kontraster gjør at man mister interessen.

Fear Is The Place To Live – som treffer nokså fullkomment – og Never Around, gjør vokalist Jonathan Davis sitt beste for å hjemsøke dine drømmer, spesielt med latteren på sistnevnte. Refrenget har den samme strukturen som versene, noe som gir en klaustrofobisk følelse.

Let The Guilt Go må føle seg dårlig behandlet med kun et godt åpningsvers. «I’m such a stupid fuck. Listening to my head and not my gut», mumler Davis som en guttunge som nettopp har blitt sendt på militærskole av foreldrene. Ikke så troverdig når du er på vei til å bli middelaldrende. Versene på Lead The Parade er irriterende, og heller ikke Oilidale (Leave Me Alone) med sitt middelmådige åpningsriff og svake overganger blir utfordrende nok for øret.

Sine svakheter til tross, dette albumet er i hvert fall et ærlig forsøk på å gå tilbake til røttene.

Om skribenten

kommentarer