Scroll To Top

2012: Frodes fete favoritter

Nyheter 14. desember 2012
Artister: Sjangre: , ,

Det forblir like vanskelig å mekke disse årslistene. Og det har ikke blitt lettere nå som man har det meste av musikk tilgjengelig noen klikk unna via Wimp og Spotify. Der finner man til stadighet ny musikk man burde sjekke ut. Noe som selvfølgelig er et luksusproblem, men det sikrer også at grunnlaget blir bedre. Stikkordene for hva jeg liker har nesten alltid med melodi, energi, stemning og genuinitet å gjøre. Og x-faktoren. Hvordan den miksen funker for meg finnes det selvfølgelig ingen nøkkel til, men det har alltid noe med disse faktorene å gjøre. En god popmelodi som føles genuin kan være like utslagsgivende som et suverent riff eller stemningsfølelse. Treffer man på flere da, så er vel sjansen god for at jeg liker det!

I år, som tidligere, blir mange av storfavorittene innenfor album holdt unna topp 10 på bekostning av plater jeg rett og slett har spilt mer. Spesielt gjelder det en haug med knallgode metalalbum, der alle godt kunne fått plass på lista. Det er lov å rote rundt i boblelista, for å si det sånn. For jeg feiget selvsagt ut og måtte ha med boblere. Men det handler jo uansett om formidling, gjør det ikke? Lista over låter var noe enklere å plukke ut, selv om rekkefølgen fort er litt hipp som happ. Men vinneren i begge kategorier var vel noe av det enkleste jeg har satt opp på en stund – og det fra samme artist og album!

Det er vel ingen spesielle tendenser i år, men fire norske på albumlista og seks på låtlista er akkurat samme resultat som i fjor, interessant nok. I sin helhet har 2012 for meg personlig vært helt på det jevne, tross mange positive overraskelser. Og det kan man ikke klage på.

Mine favorittalbum på Spotify ogWimp

Mine favorittlåter på Spotify og Wimp

Metalrelatert lister på Spotify: Album oglåter

ALBUM

1. SwedenUnder The Sycamore Tree
Som jeg skrev i anmeldelsen, vil jeg aldri påstå at dette er et perfekt album (nettopp derfor er det bra). Men det er definitivt det jeg har likt aller best i år. Faktisk er det veldig lenge siden jeg har følt en slik total elsk for ei plate. Det er noe ekstremt genuint med disse melodiene som blir så levende og sommervarme. Prestasjonen er stor når man mekker ti gitarpoplåter der ingen er svake og to av de beste låtene til og med kommer helt mot slutten. Christian Spro og Fredrik Gretland har kort og godt smeltet mitt musikalske hjerte i år.

2.EnslavedRiitiir
Jeg brukte noen år på å varme meg opp på Enslaved, men etterhvert som den ene solide utgivelsen etter den andre kom på rekke og rad har også jeg måttet bukke under for presset. Veteranene er sannsynligvis landets beste og mest respekterte i sin sjanger (og om noen sier uavhengig av sjanger, så skal jeg ikke nekte), og det sier jaggu ikke lite i metallandet Noreg. Vet ikke helt hva mer jeg skal si, faktisk. Riitiir er mektig, beinsolid og til tider nesten skamløst fengende. Frekt er det! Og det er akkurat slik denne gjengen vil ha det. De kjører sitt eget løp, samma faen hva andre måtte mene, og heldigvis for det. De blir nok aldri favorittbandet mitt, men jeg lar meg likevel imponere hver gang. Respekt, gutta.

3. PropagandhiFailed States
Du kan stole på Canada. I hvert fall kan du stole på Propagandhi, anarkistpunkerne som ble voksne og som ennå har til gode å svikte på denne siden av århundret – om noensinne. Veteranene leverer nok et album stappfullt av intelligente (og vanskelige) tekster og punka metalprog med melodier som vokser og vokser for hver gang. Det er nok det svakeste av de seneste tre utgivelsene, som på mange måter utgjør det «nye» Propagandhi, men det er mer enn bra nok til å havne på en tredjeplass hos meg.

4. Viking SkullCursed By The Sword
L oss slenge av oss skoene, koste vekk potetgull fra skjorta og knerte en kald øl til de engelske rølpegutta og hardrockerne i Viking Skull. De minner ofte mye om mine favoritter i Orange Goblin som ikke helt nådde opp i år, tross utgivelsen av kanskje sitt beste album, A Eulogy For The Damned. For her er det grisestygg gitar og vokal, men med en herlig dose energi, knallgode hooks, minnerike låter og skjegg og tatoveringer. Dette er perfekt til festen, gutter og jenter!

5. Wild NothingNocturne
For meg var enmannsbandet Wild Nothing et helt nytt bekjentskap inntil for bare noen uker siden, men jaggu klarte ikke John Tatum å smyge seg inn helt i toppen hos meg i år likevel. Et album fullt av minnerike melodier som svever mellom new wave og drømmepop. Det er catchy og vellydende, men likevel med nok kant til at det blir spennende å lytte til. Har på følelsen at det er mulig å finne mange nye fine ting etterhvert som man spiller disse sangene flere ganger. Flott.

6. HighasakiteAll That Floats Will Rain
Pussig nok havner Ingrid Helene Håvik på en sjetteplass også i år. Der hun i fjor frontet nå avdøde Your Headlights Are On, tok hun i år steget videre med det langt mer polerte, men potensielt større, Highasakite. Bandets melodisk klare indiepop kler hennes mektige stemme på en særdeles god måte og platedebuten bærer bud om en stor karriere for alle involverte. Styrken ligger i det personlige uttrykket, arrangementene og selve låtskrivingen som tør å begi seg ut på med radiovennlige hooks.

7. Frode JohannessenEin Liden Tegning
Det blir alltid litt nesten med den godeste Frode Johannessen. Med det mener jeg at han ikke slår seg nok på brystet og kauker «her er jeg!». Det er muligens det som gjør at han aldri har fått noe stort publikum i Norge, hverken som soloartist eller med sitt langvarige bandprosjekt Popface. Det er synd, for i mine ører finnes det knapt en låtskriver innen indiepop her på berget med et bedre øre for melodier, stemningsfulle gitarlåter og et helt eget særpreg. Han styggvakre stemme skyver kanskje noen unna, men for meg er den med på å styrke de nydelige låtene hans i enda større grad og det er ikke mange som matcher hans såre innlevelse i det han lager. Det føles alltid personlig, på godt og vondt. Stavanger kan være stolte, også over dette albumet.

8. HammockDeparture Songs
Et dobbeltalbum med stort sett bare lange instrumentallåter som egentlig ikke foretar seg så altfor mye? Ja takk. Denne amerikanske duoen leverer på sitt femte album en form for ambient/postrock som er som skapt for til å drømme seg bort til. Og den bare varer og varer, noe som er helt greit, siden du ikke setter på denne fordi du har lyst til å slå ut håret (ikke at jeg kan det uansett). Enkeltlåter? Joda, men helheten er greia her. Og den er nydelig. Absolutt nydelig. Og du? Det er lov å slappe av litt.

9. WitchcraftLegend
Svensker er rare. I hvert fall Magnus Pelander. Og takk og lov for det! Det var først etter konserten på Blæst i høst at jeg virkelig skjønte det geniale med raringen som står bak Witchcrafts doom/heavy metal. Vuggende og messende sto han der, som en nerdete rollespillgutt på koffeinpiller (nå er jeg snill med substansreferansen), og kimet ut aldeles deilig og fet ROCK med et ekstremt solid band bak seg. Samtidig merket jeg hvor godt Legend var som album. Der den klassiske rocken får like mye plass som det tyngre og psykedeliske uttrykket bandet har stått for tidligere. Gamle fans synes muligens ikke det er like fett slik, men jeg digger det. Takk og lov for musikalske raringer.

10. Van HalenA Different Kind of Truth
Jeg hadde egentlig ikke noe valg. Van Halen var mitt første favorittband. Derfor dyttet de også The Sword ut av topp ti. Selv om jeg satte pris på mye av musikken bandet laget med Sammy Hagar (lytt til For Unlawful Carnal Knowledge) og til og med var på bandets eneste konsert i Norge i 1993 med The Red Rocker på vokal, så er ikke Van Halen det samme uten David Lee Roth. Den ganske kjipe førstesingelen Tattoo ekskludert, så er veteranenes første album med Diamond Dave siden 1985 også det beste siden da. Det bobler faktisk nesten over av overskudd og nyfunnet energi. Noe som nok skyldes Eddie Van Halens sønn, Wolgang, som har tatt over på bass etter at Michael Anthony ble dyttet ut i kulda (for god kompis med Hagar?). Yngstemann har arvet musikaliteten til slekta (spiller både bass, gitar og trommer) og har også vært den som har disiplinert og inspirert gamlingene. Bra jobba, gutt!

BOBLERE
The SwordApocryphon
KrakowDiin
The HexBringing Guns To A Knife Fight
Hot Water MusicExister
Cloud NothingsAttack On Memory
Orange GoblinA Eulogy For The Damned
ArchitechtsDaybreaker
The VineyardsLike Criminals We Do
GoatwhoreBlood For The Master
KråkesølvAlle Gode Ting
Nada SurfThe Stars Are Indifferent To Astronomy
TantaraBased On Evil
Black BreathSentenced To Life
GojiraL’Enfant Sauvage
High On FireDe Vermis Mysteriis
SylosisMonolith
Paradise LostTragic Idol
OkkultokratiSnakereigns
BaronessYellow & Green
TorcheHarmonicraft
Royal ThunderCVI
KreatorPhantom Antichrist
Aura NoirOut To Die
NekromantheonRise, Vulcan Spectre

Mine favorittalbum på Spotify ogWimp

LÅTER

1. SwedenTomorrow Calling
Kan brukes både til bryllup og begravelse. En aldeles herlig nostalgisk poplåt som er altfor kort, men kanskje nettopp derfor innbyr til gjenlytt etter gjenlytt. Perfekt.

2. First Aid KitEmmylou
Ihjelspilt på radio nå, men gudbedre for en flott låt disse svenske ungjentene har laget sammen. Smart, lun og ultrafengende.

3. Van HalenShe’s The Woman
Den som har hørt på demoene til Van Halen fra før bandets første plate kom i 1978, har muligens også hørt She’s The Woman. Så gammel er den faktisk. I 2012-versjon høres den både moderne og klassisk ut og den groover så godt at alle etterfølgere vil pisse på seg av skam.

4. Hot Water MusicDrag My Body
For en fryd det er å ha tilbake disse post-hardcoreveteranene. Ikke så mye hardcore over dette, dog, men en melodiøs og oppløftende rocker som kler Chuck Ragans røffe og levde stemme utmerket. Til å bli glad av.

5. Pure LoveRiot Song
Da Frank Carter sluttet i Gallows var det vel ikke mange som så for seg at han skulle gjenoppstå som livsbejaende kjærlighetserklærer i det poppa hardrockbandet Pure Love. Men her er han altså, med album klart i februar 2013. En serie med flotte singler og dertilhørende videoer i år lover godt for den plata. En perfekt låt til å heve knyttheven i triumferende livsglede.

6. HighsakiteSon Of A Bitch
Førstesingel og den mest umiddelbare låta fra bandets debutalbum. Håviks nesten late og arrogante stemme kommanderer den lekne melodien framover og for meg er den synonymt med vinteren 2012, med et håp om sommeren som aldri kom.

7. Susanne SundførWhite Foxes
Joda, frøken Sundfør kunne sikkert fått plass på albumlista også. Jeg har en enorm respekt for det hun står for som artist og hennes utrolige musikalske talent. Det er bare det at jeg ikke orker mye av det på en gang. Men hennes kanskje største hit noen gang får plass på låtlista, da det er en perfekt symbiose av radiohit og raritet. En slik låt som utvider vanlige folks musikalske bevissthet, uten at de vet det selv.

8. Maya VikOn It
Det er ekstra moro, og rart, for undertegnede å få lov til å slenge den godeste Maya på denne lista. Som Furias største fan (og i praksis grunnen til at jeg har skrevet for Panorama siden 1999) er det pussig å se at den litt beskjedne (men glimrende) bassisten med det store håret vokse til å bli både stilikon og popstjerne. Men her er hun og den åttitallsfengende On It er så god at jeg må danse litt hver gang jeg hører den. Håper hun har mer på Maya-kalenderen fremover. Kapow!

9. Ida JenshusSomeone To Love
Det er godt å kunne sette en artist fra hjemfylket på den lista og det med god samvittighet. Denne fantastiske melodien setter seg som lim på knolten og fremføringen er så inderlig og varm at du knapt trenger pledd i vinterkulda. Som artist virker hun ikke så glad av seg, den godeste Ida, men med låter som dette har hun god grunn til å være det i privaten.

10. Frode JohannessenKjør Meg Hjem
Hva får du hvis du krysser en shoegazende stavangergutt med The Cure? Jo, denne låta. Ei låt om en noe ensom og full gutt som skroter det litt til, men som i stor grad er oppløftende og fin i all sin tristhet.

BOBLERE
ZZ TopI Gotsta Got Paid
The VaccinesTeenage Icon
Cloud NothingsStay Useless
SwedenAll We Had
KittenG#
The VaccinesTeenage Icon
Mumford & SonsI Will Wait
Blood CommandHigh Five For Life

Mine favorittlåter på Spotify og Wimp

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer