Scroll To Top

Retrorama: pionérer fra glemte stier!

Sir Lord Baltimore - "S/T"

Plater 30. mai 2014
Karakter

Da sekstitallets flower power endte opp i Altamonts depresjoner, og syttitallets dystopi, fant flere band frem til et mørke i rocken man før ikke hadde klart å foredle på plate. Man lot seg ikke plages av brysomme sjangre, men valgte i stedet å la gitarene lede an inn i ukjent territorium. Samtidig som Black Sabbath kranglet frem sine blytunge visjoner fra sitt bluesband Earth, var det et ungt band som fant sammen i Brooklyn i New York. Mange mener Sir Lord Baltimore fikk æren av å være første band som ble titulert som ‘heavy metal’. Dette skal ha skjedd i musikkavisa Creems anmeldelse av bandets debutskive Kingdom Come ‘ ’71.

Uansett om hvem som fikk denne litterære æren, sier det faktum at Sir Lord Baltimore ble nevnt i denne diskusjonen mye om hvor tidlig de tre amerikanerne var ute med sin hardrock. I dag har muligens bandet mistet noe av sitt visjonære preg, men i sin samtid var dette albumet en videreforedling av nybrottsarbeidet til MC5 og The Stooges og amerikanske rivaler til bl.a. Black Sabbath og Deep Purple. Det er ikke til å komme utenom at Sir Lord Baltimore ikke når helt opp til sine britiske samtidige, men Kingdom Come er likevel et flott stykke arbeid som banet vei for storflommen som snart skulle følge i amerikansk hardrock. Dessverre har de ofte blitt utelatt fra krønikene når musikkhistorien skal skrives.

Kingdom Come er ikke en perfekt skive på noen måter. Den halter, hakker, knurrer og knekker – men den gjør det med mye av den samme paniske desperasjonen som lå i grunnvannet til pønken og lyden av MC5. Hør bare på de sjelfulle hylene til John Garner på åpningssporet «Master Heartache». På dette albumet spiller han trommer samtidig som han synger på en måte Paul Stanley og David Lee Roth skulle ta opp etter få år senere. Han skjærer ut gjennom høyttalerne på skakke, men med hele sjela samle i en knyttneve rakt i ansiktet på lytteren.

De to andre i dette bandet, gitarist Louis Dambra og bassist Gary Justin, flerrer avgårde på andresporet «Hard Rain Fallin'». I dette sporets riff og driv hører jeg mye av den samme desperate hardrocken som preget Iron Maidens to første album. På det like hardtslående tredjesporet «Lady Of Fire» hører man hvor Deep Purple kunne hentet sitt riff til Woman From Tokyo. Disse låtene er breddfull av den sausen som etter hvert var fundamentet til mye hardrock.

Dessverre mister skive all fremdrift og troverdighet av det ufokuserte hippiesporet «Lake Isle Of Innersfree». Låta ble skrevet av bandets manager/co-produsent Mike Appell og co-produsent Jim Cretecos, og er sannsynligvis et forsøk på å skrive en hit. De er heldig og førstesiden blir reddet av «Pumped Up» som tar opp tråden med et hardt driv med base i Garners kontaktspill – han er et lokomotiv som Dambra og Justin må gjøre sitt beste for å henge på.

Side B åpner med tittelkuttets protptype av hva amerikansk doom metal kunne bli i årene som kom; dette låter uventet teatralsk fra et amerikansk rockband. Likevel er det noe episk i bandets instrumentering, Garners nærmest spoken-word vokal og Dambras gitarlinjer. Her legger gitaristen frem flere overbevisende detaljgrep som bekrefter hans status som gitargud på begynnelsen av syttitallet. Dessverre fades låta ut i stedet for at de lar den ende i et episk kaos, men det er det lite vits i å vurdere, da de i stedet slamrer i gang med «I Got A Woman» som henter sine røde tråder fra rocklåtene på side A. Det hersker liten tvil om at Sir Lord Baltimore var et amerikansk band da det lukter mer Highway 61 enn London Town av musikken deres og denne lukta blir ikke borte før de er ferdig med de like hektiske låtene «Hell Hound», «Helium Head (I Got A Love)» og «Ain’t Got Hung On You».

Kingdom Come er ikke et feilfritt album; men det er ikke langt fra. Det støyer og banker, puster og slår. Lyden av gitarene til Dambra er skittent elektriske og er en stor del av lyden som spruter ut av høyttalerne. Sir Lord Baltimore er muligens utelatt fra rockhistoriens overskrifter, men de er en av dens mest spennende fotnoter. Gjør deg selv en tjeneste og lån et øre til dette spennende albumet.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.