Scroll To Top

Tomrommets fravær!

Delvoid - "Serene"

Plater 19. november 2015
Karakter

Det er ikke altfor vanskelig å holde oversikt over hva som skjer i norsk rock, i hvert fall ikke hvis man er over gjennomsnittet interessert i musikk. Men, innimellom blir man bondefanget av utfordringer man rett og slett ikke kunne forutse. For meg har slike opplevelser blitt levert av bl.a. sørlandske James Band og postrockerne Youth Pictures of Florence Henderson. I det jeg setter meg ned med andrealbumet til DelvoidSerene – står jeg på randen av en lignende oppmerksomhet.

Det begynner så stille, så stille. «Intro» er et naturlig titulert førstespor på albumet til Oslobandet – stille og melodiøst og ikke altfor fjernt fra noe Mogwai kunne laget til det franske fjernsynsdramaet Les Revenants. Men, etter hvert som den tilbakelente instrumenteringen faller vekk til fordel for andresporet «Cocoon» er mine første inntrykk preget av at bandet føles sterkt influert av de amerikanske rockerne i Tool; sporet bærer preg av den samme intense hviskingen som de amerikanske rockerne har gjort til sitt særpreg. Alex M. Delver har dessuten en stemme som låner mye av nerven til Tools vokalist Maynard James Keenan.

Albumet er et overraskende altomfattende prosjekt som favner veldig vidt; fra de såreste stemninger til tidvis bekmørke rocklåter –  hør bare på «Steambreather». Det skal litt til for å lage et slikt album – mange klarer ikke opprettholde det nødvendige episke vidsynet og dermed faller albumet mellom to stoler. Men, Delvoid har laget en troverdig pakke og slår seg inn i livet mitt som en overraskende uppercut; man blir tatt litt på sengen.

Utover i albumet utbroderer de førsteinntrykkets opplevelser, men «Transient» har samtidig gitarlinjer som drar noe av skyggen fra bandets amerikanske mentorer unna og slipper bandets egen identitet frem i lyset. Her hører man også hardingfela til Sofie Mortvedt; kun kort i bakgrunnen. Likevel låter den så nært og så norsk at man nesten settes helt ut. Et godt eksempel på hvor viktige detaljer kan være for opplevelsen av den store helheten. På «Diffused» legges lånte linjer av en annen av bandets mentorer til i lydbildet; sporets klatring mot klimaks hadde ikke vært ukjent for islandske Sigur Ros – de duvende dønningene av gitaren til Erik Halbakken og bassbuen til Jonas Kjølstad er arktiske og oppslukende. Men på sporets innledende runder låter de av de selv; nesten skremmende intimt med en deilig hviskende stemme og et repetetivt gitartema. Det deilig langtrukne og smygende sporet er nær sagt et epos; fra det helt nære hjerteropet, ut til den grandiose tordentalen, og tilbake igjen. Sporets komposisjon føles ukjent; det episke gjøres nært og troverdig der de lett kunne falt i patosfellen – dette føles verken overdrevent eller melodramatisk.

«Dissembler» har igjen spor av Tool, men denne gangen filtreres det gjennom bandets versjon av en poplåt. I tillegg synes jeg å høre strykerklimakset til Sigur Ros i låta – disse to inspirasjonene smelter sammen i en voldsom og leken kollisjon og man sitter igjen med bandets eget lydbilde. På det neste sporet, singelen «Tribe», går man lenger ut på egne stier og skaper et pustende driv basert på trommene til Espen Granseth. Det er også Granseth som setter fokus på «Carrier», platas andre singel, og her er de tilbake i «the land of Tool». Sporet er flersidig komponert, fra de tilbakelente pausene til de riffrike lynrittene på toppen av trommedrønnet. Men – Tool har et såpass særegent lydbilde at det er vanskelig å låne detaljer av bandet uten at man mister noe av sin identitet.

Heldigvis følger de opp dette sporet med nok et langt epos, «Serene». Her griper de tak i postrocken i sitt indre, snur den på hodet og skaper progressiv rock basert både på sine inspirasjoner og sitt eget liv. Bandet har dermed lagt sine to beste spor bakerst på hver sin plate i dette dobbeltalbumet, introverte «Diffused» og det ekstroverte tittelkuttet. «Serene» farer opp fra djupe hav, hvor strykernes kjæling er nesten alene i høyttalerne, til de høyeste topper hvor hele bandet er elektrisk til stede – snakk om å gå ut på a high note!

Etter en slik episk og nesten utslettende utblåsning, føles albumets «Outro» nesten unødvendig. Men, den er likefullt en dempet og skjønn skapning hentet frem fra den samme leiren som albumets førstespor. Ved å bite seg selv i halen på denne måten får jeg følelsen av at bandet fullfører det oppdraget de ga seg ut på med dette dobbeltalbumet – jeg synes virkelig de har klart å gape over og mestret utfordringen. Dette gjelder dog ikke kun rent låtmessig. På disse låtene hører man nemlig hvor mye de har jobbet med lyden av bandet og her er bandets bassister en viktig bestanddel; ikke bare bandets Magnus Falkenberg, men også de som har lånt av sine talenter på enkelte spor.

Rent tematisk er Serene både djup og fascinerende, men man blir litt usikker på om bandet har tatt på seg en dress for syns skyld eller om de har en ektefølt forståelse for albumets litterære kurs; sanger om et menneskets endringer i løpet av sitt livsløp, moderskap og følelsen av at livet ikke er det man trodde det var. Kanskje kan denne bristen av illusjoner også være et gledesrop – man settes fri fra forventningene? Ikke bare fra sine egne, men også barndommens naivitet, mors favntak og de endringer man føler man ikke tar selv, men lar samfunnet ta for seg? Uansett – legger man seg ned med Delvoid på hodetelefonene en sen novemberkveld er det lett å la tankene fare, «I fancy myself a phoenix /Ashes underneath my nails / Only fire will cleanse my name / As catchy as these buzzwords are / To a conscious listener / They will always ring a little hollow».

Omslaget kunne blitt oppfattet som et pretensiøst semesterprosjekt fra kunsthøgskolen, men faller ned på den rette siden med illustrasjoner av ærlig nakenhet og stemningsrik dybde. Omslaget viser en gutt som kanskje forsøker rive seg løs fra mors grep; armene som favner om han føles i hvert fall ikke ønsket. Ellers ser man en naken mor med sitt spedbarn i fanget, nære møter med bandets ansikter og en naken kropp; fortvilende og sammenkrøpet.

Delvoid har med Serene laget et album som fortjener å bli hørt; de har et uttrykk som føles både mainstream og særegent. Selv om de fremdeles tidvis bærer lyden av sine inspirasjoner vel synlig, sitter man likevel til slutt igjen med et inntrykk av et band som har funnet seg selv. Det skal bli veldig spennende å følge dem videre på reisen.

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.