Scroll To Top

«Dronninga er død…»

Hedvig Mollestad Trio, "Evil In Oslo"

Plater 1. juni 2016
Karakter

Alle liv har sine faser; tider med smil og lykke og tider med sorg og gråt. Disse årringene på livet preger oss på alle måter vi kan tenke oss; og like mange vi aldri kunne forestilt oss. Slik er det også med musikken; Deep Purple har sine Mk I til IV, Miles Davis har sin bop og sin elektriske periode, og Johnny Cash har årene både med og uten sin June. Når Hedvig Mollestad Trio nå utgir konsertalbumet Evil In Oslo gir det meg en følelse av at bandet oppsummerer sine første år.

Konsertalbum er ikke enkle å jobbe frem; bandets opptreden bør være deres beste, publikum skal høres og føles som en del av den totale opplevelsen, lydgjengivelsen skal både ivareta alle detaljer i musikken og gi følelsen av den elektriske nerven som renner gjennom enhver god konsert. Dette opptaket skal deretter overleve transformasjonen til det fysiske format og føles like levende og umiddelbart som konsertopplevelsen var. Mange feiler på ett eller flere av disse punktene, og reduserer dermed det endelige resultatet til å bli en platt utgave av bandets sceniske manifestasjon. Dette har skjedd med mange av de beste opp gjennom historien; for hvert Made In Japan, Live At Leeds og Kick Out The Jams finner man titalls middelmådigheter fra ofte strålende band; album som kjøpes og settes rett inn i platehylla før de nesten har blitt spilt en eneste gang.

Hedvig Mollestad Trio er et band som er like godt kjent for sine strålende studioskiver som de er for sine eksplosive konserter. Før jeg trykket play på albumet, var jeg dog litt bekymret for om de kunne overføre sin musikk, som ofte føles spontan og improvisert, til et konsertopptak. Ville de kunne gi opptaket den ekstra dimensjonen som konsertalbumet trenger for å få en egen rolle i bandets diskografi?

Selvsagt kan de det.

Når Evil In Oslo spilles frem fra høyttalerne tar jeg meg i nesten å skamme meg over å tenke slike tanker; dette er tross alt et konsertopptak av «the best band in the land» i rent ut gnistrende form. De henter nemlig ikke bare ut sine beste låter fra sine tre første studioalbum, men injiserer disse med heseblesende lydlek og vågal nysgjerrighet – her er alt lov.

Det hele åpner med en gitar med åpne strenger; sulten etter å komme i gang. Gitarist Hedvig Mollestad Thomassen leiker seg litt med lytterens oppmerksomhet, og lar gitaren få løpe fritt de første minuttene av «For The Air» fra bandets debutskive Shoot! før trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og bassist Ellen Brekken kaster seg inn i en seig dans sekundene før alt eksploderer i hissig svette riff og et temporitt som viser deres rockfot og sans for refrenger. Men, like raskt som de la det frem, napper de det vekk og erstatter det med kaotisk tematikk som ender opp i en hissig trommesolo fra Loe Bjørnstad og basslinjer fra Brekken. Deretter ruller de låta i gang på nytt; litt seigere og litt farligere.

Allerede her aner man at noe særegent er på ferde; denne versjonen av «For The Air» er flere minutter lengre enn sin studioslektning og knitrer desto også mer. I de få sekundene som skiller albumets første utblåsning og andresporet «Ashes», hører man applausen og jubelen fra et begeistret publikum og man får med dette en følelse av å høre et komplett konsertopptak selv om plata henter sitt råmateriale fra konserter på klubbene Buckleys og John dee. En ivrig trommeintroduksjon fra Loe Bjørnstad vipper  låta, og mine tanker, ut av sin opprinnelige startposisjon, men gitaren til Mollestad Thomassen retter raskt opp i dette med et av hennes sterkeste signaturriff. Men denne trioen er ikke bare et rendyrket rockband; med ett er vi plutselig langt inne i et jazzlandskap hvor Brekkens bass får rom til å slå ut med vingene. Bak og rundt henne knurrer Mollestad Thomassens gitar, mens Loe Bjørnstads trommer stikker, dytter og flytter på komposisjonens grunnlinje. Slik lek står i fare for å bli navlebeskuende og intern, men trioen har hele tiden blikket rettet fremover og jager videre med lytteren på slep – her står ingen stille.

Låta ender med å la riffet rulle noen runder før det hele ender i applaus, og noen sekunders hvile, før bandet igjen kjører et lekent tema før de med ett legger seg bakpå og nesten slumrer ut dempede drag på instrumentene sine. Her viser de nok et grep i sitt arsenal; i tillegg til det hardt rockende og det åpent improviserende, er de mestre i å male frem det virkelig såre. Nydelige melodilinjer kles opp i vakker vreng og gis dermed en indre styrke som kler låtene godt. Med ett trer et tungt riff inn i lydbildet som både føles svartmalt og rosenrødt og man blir oppmerksom på bandets evne til å skape låter med flere dimensjoner; her er det ingenting som er en one-trick pony. Gitaren skaper uten forvarsel en nesten intens lydvegg som presser lytteren ned i gulvet; uten særlig nåde. Rett etterpå er de inne i et hurtig riffløp før bandet til slutt sleper seg ut av lydbildet i en vakker fadeout, mens dempet perkusjon fremdeles holder en stødig hånd over publikums oppmerksomhet. I det man nesten venter at alt skal stanse opp lister gitaren seg inn med det vakre temaet fra «The Valley». Låta, som avslutter bandets debutalbum, er en vakker tryckare som nesten får publikum til å slutte å puste. Bandet spiller så stille at de nesten ikke når ut over scenekanten; selv når gitaren til Mollestad Thomassen farer opp føler man likevel at man nesten at man kunne hørt en knappenål falle.

Etter denne stillfarne avslutningen har lytteren kommet halvveis ut i albumet og man føler seg omkranset av en nesten andektig stemning. Dette løses dog opp i det «Lake Acid» fra trioens andre album All Of Them Witches ruller i gang med sin sommerlige lystighet. Riffet hopper og danser rundt lytteren, og gir fra seg en følelse av fjordblikk og fjellheim før Mollestad Thomassen lar bandet holde stø kurs mens hennes gitar fortsetter inn på en egen sti i noen minutter hvor hun nok en gang bekrefter sin status som en av landets fremste gitarister; være seg innen rock eller jazz. Bandet finner etter hvert sammen igjen og ender sporet i munter repetetiv lek og klimprende fadeout.

«Rastapopolous» fra bandets tredje album Enfant Terrible introduseres av en gitarlyd som låter like mye av hardingfele som av Hendrix, og før man vet ordet av det er trioen i gang med heftig spill hvor man igjen hører Loe Bjørnstads hektiske trommespill danne et godt fundament for hans to makkere, mens Mollestad Thomassen og Brekken følger hverandre som tvillingsjeler. Dette folkeksperimentet frontkolliderer med riffet til «Arigato, Bitch» og da er det lite som overlever; denne låta har tross alt ett av de mer velkjente riffene til bandet som viser at de mer enn gjerne kan spise kirsebær med de tyngste. I det man hører hvor lett bandet gir sine tunge riff en dansende snert; forstår man at de har funnet et særpreg som har gått hus forbi for flere av hardrockens ledestjerner.

Ferden utover på dette dobbeltalbumet styres med ett av Brekkens kyndige bassfingre og hennes spontane spill følges stødig og oppmerksomt av Loe Bjørnstad. Etter hvert kaster også gitarene til Mollestad Thomassen inn i denne stadig mer viltre lapskausen; de spiller mot og med hverandre og alliansene skifter fortere enn en musikalsk lekmann kan få med seg. I stedet tar man seg i å fase ut og lukke øynene – i slikt samspill hører jeg bandet tre ut i et territorium midt mellom den groovy frirocken til Earthless og Bushman’s Revenge og den ganske mye friere musikken til et band som norsk/finske Scorch Trio. Denne kombinasjonen av frihet og fenghetter gir bandet en identitet jeg føler de er ganske alene om i sin samtid; særlig bevises dette hvor lett de kan gå fra improvisert lykke til et umiddelbart riffritt som man finner på «Sing, Goddess». Når de til slutt returnerer til monsterriffet til «Arigato Bitch» svarer publikum med takknemlig applaus for å ha blitt tatt med på en imponerende reise gjennom rocken.

Men – det er ikke slutt. «Laughing John» fortsetter der «Arigato, Bitch» slapp – med ilsken riffrock av beste merke. Gruppa har, på sine tre album, opparbeidet seg flere riff som står trygt i norsk rocks underskog og dette er definitivt ett av de. Det gynger, danser og stikker lytteren inn i hengiven fliring, og mens man vugger til gruppas melodi merker man seg at de introduserer nye grep, detaljer og blikk som gir sporet nytt liv utover studioversjonen. Sporet stilnes hen for å gi plass til albumets finale, og hvordan det gjøres er det eneste jeg synes ikke fungerer helt optimalt på Evil In Oslo. Men, den murringen varer ikke lenge for «La Boule Noire» har fått rollen med å samle trådene med sitt blytunge riff og mahognymørke groove. Men, det strømmer snart over i et jazzlys hvor bass og trommer legger opp scenen for langtrukne gitarlinjer som nesten flyter ut av høyttalerne. Her hører man nok en gang hvor godt samspillet mellom de tre fungerer – alt høres ut til å flyte sammen i hverandre uten at de enkelte detaljene drukner i et rufsete lydbilde.

At albumet ender med trampeklapp fra et gledestrålende publikum bør ikke komme som en overraskelse, for Evil In Oslo er et sterkt reisebrev på mange måter. Ikke bare er dette en smakfull og sterkstemt dokumentasjon på talentene til Hedvig Mollestad Trio, men det er også en av de beste norske konsertalbumene gjennom tidene og helt klart en utfordrer, sammen med studioalbumet Black Stabat Mater, til tittelen Årets album! Dette er nemlig ikke et reisebrev for de av oss som var så heldige å være på disse konsertene – dette er et album du må gripe med begge hender og alle sanser hvis du har noen som helst interesse av norsk rock!

Evil In Oslo slippes i flere formater 3.juni. Samme kveld spiller Hedvig Mollestad Trio på Cafe Mono i Oslo.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.