Retrorama: svensk psych fra en svunnen tid.
Da jeg nylig, etter et hett tips, fikk dette albumet mellom fingrene, ble jeg nesten målløs. Bandet, med det snodige navnet Kvartetten Som Sprängde, ga for mer enn førti år siden ut et album som verken føles gammeldags eller utgått på dato. Kattvals føles snarere som et album som er både tidløst og en rettesnor for dagens skandinaviske psychband.
«Andesamba» er en leken smyger som lukter av alt som er flørtende, hett og syttitall. Den instrumentale trioen kan høres hente sine innfallsvinkler fra inspirasjonskilder fra sin samtidige svenske rock, men også fra universet til Santana. Denne miksen førte til at bandet føltes som en del av den svenske folkearven, men at de også hadde et drag av eksotiske innflytelser i sitt lydbilde. Man skulle tro at dette skulle bli et vanskelig møte mellom to ulike verdener, men de smelter sømløst sammen til en større helhet.
Bandets gitarist/fløytist Finn Sjöberg sto bak de fleste av låtene på albumet, og et spor som «Andesamba» er i stor grad drevet av hans gitarlinjer, men orgeltalentet til Fred Hellman lar seg ikke skjule og han spiller frem flere flotte partier som bidrar til virkelig å vise et band som leiker seg i musikklandskapet sitt. Låta brekkes dog nesten i to like deler og står nesten frem som to separate spor der den første delen smaker av samba, mens den andre har et mer tilbakelent uttrykk hvor Sjöberg og Hellman tar seg bedre tid. Dette endrer seg ikke på albumets andre låt, «På En Sten», som føles være en perfekt sommerlåt for de late dagene på hytteferie. Dagene med de timene som fylles av himmelblått, skogens sus, og lyden av humla som danser gjennom luften. Hellmans piano på dette sporet gir meg også umerkelig dragning til Jan Johanssons musikk; noe som kanskje først og fremst antyder albumets sterkt svenske sjel.
Albumet føles bygd opp som en suite; et verk i flere deler. For har ikke «På En Sten» før akkurat tonet ut, så trekker bandet forsiktig det neste sporet i gang som et søskenbarn av det forrige sporet. Denne gangen er det platas hjertesten, «Gånglåt Från Valhallavägen», som skal i ilden. Etter et par forsiktige linjer fra Sjöberg og Hellman, slår bandets trommeslager Rune Carlsson tydelig fra seg og setter kurs for gitarens tydelige folkriff. Når jeg først hørte dette sporet innså jeg hvor mye de sannsynligvis har betydd for dagens svenske psychhelter Agusa hvis tjue minutter lange mastodontlåt «Ganglat Fran Vintergatan» har den samme lidenskapen for det svenske uttrykket. Kvartetten Som Sprängde sitt spor er på sin side «kun» åtte minutter langt, men likefullt et epos som pakker lytteren inn i en sødmefylt drakt man ikke vil ut av.
Albumets tittelkutt kjører opp tempoet noe og lar trommene til Carlsson delta mer enn på albumets første spor. Hans skinner i overgangene mellom de ulike delene av sporet, men hans hektiske jazzisme er først og fremst fundamentet som hans to bandkompiser benytter som perrong for sine adspredelser; først gitaren til Sjöberg – deretter orgelet til Hellman. I gitaren på dette sporet aner jeg forresten noe av den samme friheten man kan høre i lyden av Duane Allman og Dickey Betts fra Allman Brothers Band. Dette kan dog også skyldes at trommene til Carlsson har noe av den samme intensiteten som spillet til tospannet Jaimoe Johanson og Butch Trucks i det amerikanske bandet kunne vise til.
På «The Sudden Grace» er de tilbake i moderlandet med sin elektriske folkrockfusion; det låter løst, ledig og fengende av bandet der de, tilsynelatende uten å anstrenge seg, kaster lytterens oppmerksomhet frem og tilbake mellom instrumentene sine. Det låter dessuten så bra av Anders Burmans produksjon at man nesten ikke får seg til å tro at dette var bandets første – og dessverre eneste – utgivelse. Lyden er djup og ren uten at den mister noe av sin nerve, og særlig låter bandets gitarer og tangenter helt spektakulært bra. På «Vågspel» får vi dykke ned i lyden til bandets tangenter og man svinner nesten avgårde med musikken i det den stilner etter tre døsige minutter.
Albumet avsluttes med den muntre «Ölandsshuffle» som slentrer av gårde, nok en gang med riffene til Sjöberg i front. Dette er en regelrett danselåt, men uten plattheten fra svensk dansbandmusikk. Dette er en dans i rockens tegn hvor de lure flirene sitter løst og rytmen sitter på rett plass i hofta. Man lures med ut på dansegulvet i det rockfoten tripper muntert med til lyden av den svenske trioens melodi, men etter en kort svingom slutter de med et brått punktum.
Albumet står solid på egne bein, selv om det kanskje ikke har fått sin rettmessige plass i krønikene til svensk rock. Men, jeg vil belyse at jeg synes Johan Noccola har mye av æren for albumets kvaliteter. Som Will Oldhams omslagsbilde betød mye for Slints milepæl Spiderland, er Noccolas utrolige omslagsfotografi like viktig for opplevelsen av Kattvals. Bildet av leoparden suger deg til seg og skaper en sterk forventning til hva som måtte skjule seg av musikk bak omslaget.
