Scroll To Top

Mer deilig power-pop til sommerbruk

Sweden - "Oh, Dusty"

Plater 12. juni 2016
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Sweden, bandet med det konkrete, men internettsøkgeneriske navnet, har vært ute med sitt tredje album en god stund nå. Men siden sommeren har meldt sin ankomst, passer det veldig fint å skrive om et band og et album som har sommer som en naturlig del av sitt DNA.

Heldigvis er de største forandringene her bare at det er snakk om nye låter, for vi forventer og ønsker at Sweden skal spille nostalgidryppende og melodiøs powerpop som bare de kan det. Ikke begynne å knote med soundet og føkke opp grunnen til at vi falt hodestups forelsket for debuten tilbake i 2012.

Debuten er fortsatt en moderne norsk klassiker i mine ører og oppfølgeren Sixes & Sevens måtte få trøbbel med å nå samme nivå. Det gjorde den heller ikke, men var uten tvil et mycke bra album. Gledelig er det da å melde at Oh, Dusty, som kom i begynnelsen av april, kjennes hakket bedre enn forgjengeren og mer i slekt med debuten. Det vil si at dette er svært solide saker.

Vi snakker altså fortsatt om et band som på mange vis føles å lengte tilbake til noe, uten at det helt er definert lenger. Det er altså mer en følelse enn noe som kommer eksplisitt fram i musikken. Min påstand at lengsel med snev av nostalgi ofte bringer det beste fram i musikk, og Christian Spro og Fredrik Gretland er låtsnekkere med sans for å fange nettopp restene av det som har vært. Å trigge refleksjon er en fin ting og det gjør Swedens musikk med meg. Og å reflektere gjør mange av oss om sommeren når vi faktisk har tid til det. Derav mitt poeng som sommer. Men det er kanskje bare meg.

Det er ikke flust med norske powerpopband, så konkurransen i sjangeren er ikke enorm. Men hvor mange band og artister der ute kjenner du til som skriver catchy og varme poplåter med menneskelige kvaliteter, som ikke oppleves som kalkulerte for radio og spillelister for dansegulvet? Min påstand er at det sannsynligvis ikke er mange, men Sweden er definitivt en av dem.

De fire første låtene, tittellåta, singelen Just A Kid, Stockholm og To Build A Fire har alle en stor radiovennlighet i seg, men med genuiniteten du bare får når låtene er skrevet og spilt inn med kjærlighet og absolutt null utsikt for kjendiseri og big dollars. Og da blir jeg glad, for ingenting er bedre enn en god poplåt som kan fungere som et soundtrack for en god dag.

Let The TV Speak og For Everest (Forever Rest) er mer som albumfyllere å regne, uten at de oppleves som ubetydelige og middelmådige. Det er mer at de trengs som overganger til siste del av plata. Som i sin tur kanskje ikke er like umiddelbar som den første delen, men som bringer det vi ønsker av en Sweden-plate: Fuzzete power-pop med varme melodier og med mye energi. Og det er kanskje det som skiller bandet fra andre innen samme sjangerverden; en mer hands-on og rastløs energi som gir melodiene mer liv og identitet. I tillegg får vi besøk av Anne Lise Frøkedal, som aldri blir feil.

Jeg har nevnt det allerede, men om du har glemt det på veien så er Oh, Dusty Swedens nest beste album til nå. La oss bare takke og bukke for at de fortsatt har et kreativ overskudd og glede over å lage musikk og håpe på at det bare fortsetter. Jeg tar gjerne et Sweden-album en gang hvert år jeg. Gjerne til sommeren.

(5/6)

Oh, Dusty på Spotify

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/