1. Outside – The Nathan Adler Diaries: A Hyper Cycle – Hvordan skal dette tolkes da?

Visst har han vært inne på rett spor – til tider, men det har på en måte druknet i mengden av «godt-under gjennomstitts-Bowieske låter».
Jeg må innrømme at jeg egentlig hadde gitt opp håpet om at Bowie noen gang skulle kunne komme tilbake som en interessant artist etter hans siste 5-6 utgivelser (kanskje med unntak av den utmerkede filmmusikken han laget til TV-serien og filmen Buddha Of Suburbia for etpar år siden).

Ekstra overraskende er det da at Outside pirrer min nyskjerrighet på en måte som jeg ikke har hatt for hans produkter siden 1980. Outside (el. den vanvittige tittelen 1. Outside – The Nathan Adler Diaries: A Hyper Cycle som platen egentlig heter!) er en rar plate. En plate som overhodet ikke er forutsigbar, men – som produsent Brian Eno alltid klarer å få til – et underlig verk som jeg i første omgang ikke helt vet hva jeg skal mene om.

Outside er et slags konsept-album, hvor vi følger den noe bissarre rollefiguren: detektiven Nathan Adler (i Bowie’s skikkelse), og er ment å være den første i en albumserie Bowie har tenkt å utgi før årtusenskiftet! Heldigvis fører dette oss tilbake til den gamle, gode og spesielle David Bowie, med hans mange roller – og resultatene har som oftest vist seg å være interessante musikalske prosjekter (el. opplevelser?).

Utfra tolkningen av tekster og motbydelige bilder av menneskelige innvoller kombinert med space-figurer tatt fra platecoveret, har jeg inntrykk av at Bowie ønsker å være en slags cyber-detektiv, på jakt etter 90-tallets åndelige kulturfenomener!

Og av en eller annen merkelig grunn, ser det ut til å fungere! Brian Eno har også tidligere trukket fram Bowie’s kunstneriske talenter (Low, Heroes m.fl.), og får frem en spesiell stemning hos lytteren som ingen andre ser ut til å klare. Til tider kan dette faktisk minne om Eno’s fantastiske jobb med Talking Heads mesterverk Remain In Light. Hele produktet gjenstår som en slags bisarr pop-kunst plate! J

eg får nesten følelsen av at Andy Warhol er tilstede i kulissene på dette prosjektet (Bowie har forøvrig også nylig hatt en filmrolle; som nettopp Warhol!). Låtene på albumet er en lett blanding av merkelige komposisjoner og rene pop-låter, og sporene utfyller hverandre. Dermed blir platen en sak som bør spilles i sin helhet for å frembringe den beste opplevelsen. Det er m.a.o. ingen hit-plate, selv om enkelte av sporene fungerer veldig bra på egenhånd (særlig We Prick You, I’m Deranged og Strangers When We Meet ). J

eg vil nok fremdeles trenge god tid på å fordøye Outside, men er ganske sikker på at det er en plate som vil vokse med tiden. I alle fall er jeg glad for at David Bowie endelig er tilbake i det landskapet hvor han hører hjemme; som en utmerket musikalsk kunstner i pop-verden!