Gentlemen Take Polaroids – Gentlemennenes britasiatiske innertier
Japan besto av frontfigur, vokalist og låtskriver David Sylvian, hans bror Steve Jansen (med omtrent identisk stemme), Richard Barbieri og ikke minst Mick Karn, som i ettertid har fått en nærmest guruaktig status både for sitt basspill og for sin behandling av saksofonen.
Gentlemen Take Polaroids er bandets beste enkeltutgivelse. Men gruppen har også flere klassikere på samvittigheten; oppfølgeren Tin Drum (som kom året etter – i 1981). David Sylvian har en stemme som låter vellykket hulkende(!). Onde tunger vil ha det til at han høres ut som Bryan Ferry baklengs (hva enn det måtte bety?).
Men han var også selve hjertet i bandet, og bidro blant annet med særegne komposisjoner i tillegg til sin unike, men fabelaktige stemme. Låtmaterialet til Japan er kraftig inspirert av asiatisk kultur – og særlig da alt som kan betegnes som kinesisk, japansk – eller katonisk. Det er nok også litt av grunnen til at bandet valgte dette navnet, selv om det helst var i gruppens siste periode musikken deres ble mest preget av denne kulturen.
Til gjengjeld oppnådde bandet Japan sin største suksess nettopp i landet Japan. Sin største internasjonale suksess fikk de i 1981- og ’82, like før de ble oppløst ved inngangen til 1983. Klassikeren Visions Of China – fra albumet Tin Drum ble også gruppas største suksess på singellistene.
På Gentlemen Take Polaroids finner vi noen av de beste låtene dette fabelaktige bandet hadde på repetoraret. Denne platen kunne like gjerne ha blitt relansert som et Best Of-album, da bidragene herfra nærmest kan beskrives som nettopp dét!
Tittelsporet er for eksempel både drivende, rytmisk og ikke minst forførende i all sin utfoldelse. Lekre arrangementer krydrer også neste spor, Swing, som svinger(!) kraftig fra seg på sitt eget, og lett orientalske vis. En av bandets beste låter i det hele tatt, dette!
Burning Bridges inntar rollen som et musikalsk bilde med utsikt over et asiatisk slettelandskap, hvor Sylvians instrument, stemmen, virkelig kommer til sin rett. My New Career er videre preget av Karns bass, hvor det helhetlige fremdeles låter eksotisk orientalsk. På Methods Of Dance spiller igjen det rytmiske (signert Karn) en vesentlig rolle. Også denne havner høyt på listen over Japans beste enkeltlåter.
Ain’t That Peculiar er eneste innslag som ikke er selvskrevet, og fremstår ikke helt unaturlig som det som skiller seg mest ut. Oppskriften de har brukt er suggererende trommeføring og kraftige bassganger.
Nightporter står den dag i dag som en av tidenes nydeligste, men samtidig enkleste pianobaserte ballader. Stemningen kan minne om Beethoven-stykkene Für Elise og Måneskinnssonaten, eller eventuelt om Erik Saties verker for klaver fra rundt århundreskiftet. Det er bare ubeskrivelig nydelig når en slik unik og fabelaktig stemme jobber seg inn i dette stoffet.
Taking Islands In Africa er et stykke som Sylvian har skrevet sammen med Riuici Sakamoto – en stor japansk musiker, viden kjent som bakmann med filmmusikk til flere store filmer. Sakamoto har for øvrig også samarbeidet på flere av Sylvians soloprosjekter i ettertid (blant annet Forbidden Colours fra filmen Merry Christmas Mr. Lawrence, hvor ingen ringere enn David Bowie figurerte i hovedrollern). Igjen er suggererende og effektiv bruk av bass og trommer benyttet som grunnoppbygging.
Bare Gud vet hvor mange som i ettertid har forsøkt å kopiere Japans stil med lignende besetningskombinasjoner og instrumentbruk. Ingen har imidlertid klart å kopiere Japan i ettertid, tross flere mislykkede forsøk har vært gjort av håpefulle nykommere.
David Sylvian er ikke uventet den av bandmedlemene som har klart seg best på egne ben i solosammenheng, og står selv bak flere klassikere. Han har i tillegg til samarbeidet med Sakamoto, også jobbet med blant annet Robert Fripp.
Gentlemen Take Polaroids står tilbake som en av de sterkeste albumutgivelsene fra plateåret 1980. Så dersom du har sans for det orientalske, og også ønsker musikk servert av virkelig gode musikere: Ja da bør du definitivt skaffe deg denne.
