New Adventures In Hi-Fi – Hvordan gjør de det?

Selv om du sannsynligvis har hørt det tusen ganger før, så er det atter en gang på plass å konstantere at vi snakker om universets beste rockband. New Adventures In Hi-Fi er bandets tolvte offisielle album, og føyer seg (som vanlig) galant inn i rekken av klassikere og ekstremt gode utgivelser fra den kanten.

R.E.M. har fremdeles til gode å levere fra seg en dårlig, eller for den saks skyld, en middelmådig plate. Forgjengeren Monster (1994) innfridde kanskje ikke helt, men er dog en utmerket plate i sammenligning med det meste som ellers spys ut fra plateselskapene. Derfor er det en glede, og ikke minst en overraskelse å kunne bekrefte at de nå er tilbake for fullt med en virkelig innertier.

New Adventures In Hi-Fi er mer eller mindre spikret sammen i kjølvannet av fjorårests turne, og gjenspeiler på et vis bandets historie. Hadde vi ikke visst bedre, kunne dette nesten vært en best of-samling. Innholdet tar for seg mer eller mindre hele bandets historie og utvikling. Forskjellen er bare at alle låtene her er nye.

Det hele åpner med How The West Was Won And Where It Got Us, en perle som godt kan plasseres i bås med åpningssporet Drive fra deres forrige klassiker, Automatic For The People (1992). For også denne viser at de vender blikket mot nye horisonter. The Wake-Up Bomb kan iakttas som ”lillebroren” som ikke fikk plass på Monster, men som overgår alle sine eldre søsken ved å innha en mer solid styrke og posisjon.

Annerledes er stikkordet som melder seg ved New Test Leper, som på linje med flere tidligere bidrag fra R.E.M. må kunne kalles underlig både hva tekst og melodi angår, men som likevel fungerer slik en god melodi skal. Dette er både vakkert og fengende, hele tiden uten å bli kjedelig.

Undertow er et annet fengende innslag på albumet, og som på mange måter kan karakteriseres som en mer typisk R.E.M.-låt av nyere dato. Men den suggererende rytmen som ligger i bånn er ny. Singelvalget E-Bow The Letter bør de fleste ha fått med seg nå. Det gjør heller ikke noe at de har fått med seg legendariske Patti Smith, som attpåtil hever låten til noe helt unikt. Men mer nyskapende enn hva bandet er på Leave finnes ikke på denne platen. Dette bidraget flyter avgårde på en sireneaktig lyd som på samme tid kler låten inn i en snodig, dog kledelig musikalsk drakt.

Rock’n’roll-riff preger videre Depature, som best kan betraktes som en ukjent fetter av It’s The End Of the World As We Know It (And I Feel Fine). På Bittersweet Me får vi følelsen av å befinne oss i selskap med 1987-utgivelsen Document på høyttalerne. Eller kanskje dette minne rlike mye om Out Of Time (1991), da denne er like typisk for begge disse periodene i bandets historie.

Be Mine er en slags ballade, som med sine tunge gitarriff fører tankene i retning Nirvana og Kurt Cobain. En annen periode i R.E.M.-historien, Green (1988), føles ellers nær på Binky The Doormat.

Lytteren får en sjanse til å trekke pusten i den nøytrale (men likefullt flotte) instrumentalen Zither, før So Fast, So Numb tar over stafettpinnen og løper videre i en noe mer tradisjonell stil. Et band som Metallica ville sannsynligvis kunnet ha spandert noen av sine millioner for å bli tilegnet æren av å ha skrevet Low Desert, noe som fører oss inn på et hardere spor.

I samme gate som Man On The Moon bor, lever også Electrolite, en låt som glir rett inn i rekken av perfekte pop-trudelutter signert R.E.M.

Det som var verdens beste band, har utrolig nok klatret enda et steg opp på stigen og har med New Adventures In Hi-Fi skjøvet alle potensielle utfordrere ytterligere et stykke fra tronen. R.E.M. har altså med dette albumet forsterket sin allerede bunnsolide posisjon som nåtidens største band på vår lille planet. Hvordan de gjør det er sannsynligvis ingen i stand til å svare på (ikke engang dem selv). Det er og forblir en gåte hvordan denne kvartetten fra Athens, Georgia makter å stadig overgå seg selv.

R.E.M. har uansett skrevet musikkhistorie (igjen). Hva mer vi har i vente fra bandet som nylig undertegnet ny millionkontrakt med Warner Brothers vet ingen, men det er rimelig sikkert at vi en gang i fremtiden har lov å bli skuffet. Imens kan vi alle leve lykkelig på New Adventures In Hi-Fi.