Love, Sweat & Tears – 90-talls soul, eller kanskje ikke?

Nå er de altså ute med 12 sanger på sitt først album, og spørsmålet er om de klarer å følge opp suksessen fra de to første singlene, dvs. lage 10 låter til som holder standeren de har satt.

Trioen består av Femi Oladeji, en ekte Londoner som tidligere har arbeidet med storheter som Daryl Hall, Pet Shop Boys og Elton John. Han er sammen med Marco Boi, en italiensk-engelsk bakgrunnsanger, og sist men ikke minst, Marvin Broadie, hovedvokalist og tidligere amerikansk gospelsanger. Sammensettingen virker jo interessant og lovende, men holder den mål for det?

Gutta mener selv at de følger Motown-stilen til The Temptatoins, Smokey Robinson & The Miracles, men at de selv lager en 1990-vri på låtene. De mener at folk bør kunne slappe av og nyte musikken, samtidig som den har et snev av sprudlende humør i seg. Klarer de dette? Jeg tok for meg albumet for å prøve og besvare en del av disse spørsmålene som nå er blitt stilt.

Låt nummer en på albumet er deres første singel Can’t Take My Hands Off You, og som nevnt over en hit for trioen. Låten er grei den, lett avslappende pop, som kan høres når som helst og hvor som helst, en typisk «radiolåt», men ikke noe soul.

Neste låt er Change Your Mind, en helt «vanlig» engelsk pop-låt som ikke gir meg noe, jeg har hørt det tusenvis av ganger før. Men så kommer de med Marvin Gaye sin klassiker, og jeg er med en gang på vakt; det skal mye til for å matche Gayes mesterverk. Sant skal sies, de kommer i mål med begge bena, låten er greit popifisert med en snev av soul i seg, men kan selvfølgelig ikke sammenlignes med originalen.

På spor nummer fire, L.O.V.E. faller alt i grus igjen, dette er for enkelt, og refrenget L.O.V.E. kunne jeg gjort bedre selv, så tast nummer 5 blir bestemt trykket på fjernkontrollen. Cross My Heart er en rolig låt, litt koring, en rytmeboks på lavgir og Marvin Broadie som gjør så godt han kan for å feste låten i folks hjerte. Sorry, det går ikke, jeg har hørt dette før også, og da bedre. Låt nummer seks, Gimme More Of Your Love, tar det hele litt opp igjen med et fengende refreng og Marvin’s gode stemme.

På spor sju har de igjen laget en coverversjon av Bee Gees store hit, Jive Talking. dårlig – mer er det ikke å si. Når en først skal lage en coverversjon bør en gjøre det med stil, hvis ikke er det et hån mot den eller de som har originalen. Her håner de Bee Gees.

Spor åtte går inn det ene øret og rett ut det andre, så interessen faller på spor ni, en ny coverlåt. Denne gangen er det Cat Stevens’ The Firt Cut Is The Deepest som skal fremføres. De prøver å få det soulpreget, men bommer, og da blir resultatet sånn halvveis dårlig. Et nytt hån. Spor ti og elleve er det ikke noe spesielt med, billig pop, uten soul, som vi alle har hørt før. Siste låt, I Know, er en ny ballade som blir reddet av Marvin’s gospelstemme.

Beklager, gutter, dere klarte ikke å følge opp med ti låter til. Som jeg nevnte over var sammensettingen spennende, men den ble fort uinteressant. Dette har jeg hørt før, mange mange ganger, bare mye bedre, og Motown-soulen kan jeg ikke finne, et nytt hån. Det eneste som holder trioen flytende er Marvin Brodie sin stemme.

Den er god, og han burde brukt den til et mye mer krevende og bedre konsept enn dette. Tolv låter ble for mye, de klarer seg brukbart på 3-4 spor, det er det hele, men det holder ikke for et helt album. Det blir kjedelig og tamt, og humøret gutta snakket om, det er ikke til stede. Noe 1990-årenes The Temptations er dette definitivt ikke. Albumet mangler mye, men mest av alt mangler det driv, og ikke minst soul.