The Colour And The Shape – Identiteten som forsvant
Man kan spørre seg hvor Nirvana hadde vært i dag, dersom Kurt Cobain hadde fått fortsette, og jeg er nesten helt sikker på at de ikke hadde vært der hvor Foo Fighters er nå, sånn rent musikalsk sett.
Likevel skal det befestes at D. Grohl har lært mye av Cobain, både når det gjelder låskriving og utrykksform, og The Colour And The Shape – Foo Fighters andre album – har blitt et oppegående produkt, men ikke så mye mer!
Det er lengre mellom høydepunktene enn på forgjengeren, og følelsen av å ha hørt dette før er til tider påfallende. Allikevel kan man utmerket trekke frem perler som det utmerkede singelsporet Monkey Wrench, som er fullt på høyde med hva man maksimalt kunne ha forventet seg fra denne gjengen.
Foo Fighters er nok fremdeles ikke et fullstendig ferdigutviklet band, og inntrykket mitt forsterkes ved at låtene raskt mister sin identitet; de drukner liksom i mengden av hva tilsvarende artister serverer sitt publikum. Men, for all del, det er drøssevis av andre som ikke kommer i nærheten av hva Foo Fighters presterer, og de skal absolutt regnes med blant dem som kan overleve et stykke inn i neste århundre.
