Mezzanine – Massiv depresjon med salgssuksess… omsider!

Det som senere skulle bli kjent som stilarten trip-hop ble kanskje i sin tid oppfunnet av Bristol-baserte Massive Attack, selv om jeg for min del er mer fristet til å kalle debutalbumet Blue Lines (1991) for en slags alternativ soul. Mezzanine er ihvertfall Massive Attacks tredje studioalbum, og etter to mer eller mindre like grensesprengende album, skal det vise seg at det er vanskelig å innfri etter forventningene, når de skal overbevise i 1998.

Hadde Mezzanine derimot blitt utgitt i 1991 (eller tidligere) hadde også dette vært et grensesprengende album, fordi vi også her finner bortimot ultimate snodigheter i form av drivende poplåter som er innpakket i storslåtte arrangementer. Vel og merke har Massive Attack blitt en del dystrere med årene, og fremstår i dag som et supplement til de mer depressive dager, enn de lykkeligere. Dilemmaet derimot er at bandet har gjort det hele mer oppfinnsomt før, og siden overlatt trip-hop tronen til navn som f. eks. Portishead, og får automatisk vanskeligheter med å følge opp på samme nivå som de muligens hadde fortjent.

Likevel, når sant skal sies, befinner Massive Attack seg fremdeles blant de mer kreative musikere også i 1998, hvor låter som Risingson og Teardrop (begge utgitt som singler – førstnevnte allerede i fjor sommer) samtidig befester deres posisjon som hit-makere, med suksess både på radio og hitlister. Samtidig er det på en måte overraskende å finne bandet på toppen av de britiske salgslistene med albumet, og svært interessant å se dem nesten utrangere navn som D.D.E. på VG-listen. For all del ikke ufortjent – bare litt sent, kanskje?

De nevnte singlene, samt Angel, Man Next Door og Group Four beviser at Massive Attack definitivt befinner seg blant eliten av britiske musikere, og Mezzanine blir på ingen måte et kjedelig album. Teardrop er forøvrig en låt som jeg er fristet til å si at bandet ikke kunne ha skapt uten å ha hørt på norske Velvet Belly først…! Utover det jeg har nevnt, mener jeg likevel at dette Bristol-bandet har overbevist grundigere tidligere, og jeg må innrømme at jeg savner en viss nytenkning. Deres posisjon har aldri vært sterkere rent salgssmessig, mens det kunstneriske kan det stilles spørsmålstegn ved.

Selv om anmeldelsen min kan virke noe kritisk, skal du likevel vite at Massive Attack fortjener fem sterke stjerner for Mezzanine, for albumet står meget sterkt i forhold til brorparten av hva man finner i platehyllene. Det er bare det at jeg nærmest hadde forventet en sekser også denne gang…!