Kylie Minogue – Sensuell Kylie flørter med suveren selvtillit

Om det var Nick Cave som fikk henne over på rett kjøl eller ikke, skal vi la det være opp til andre avgjøre, men sikkert er det at den yndige australske skjønnheten aldri har vært mer interessant enn hva hun framstår som i dag!

Albumet, som kun bærer hennes eget navn, Kylie Minogue, åpner svært lovende med Too Far, en drum’n’bass sak hvor Kylie stønner og synger mer sensuelt og overbevisende enn hva du vil tro er mulig. Så milevis fra I Should Be So Lucky (som hun slo gjennom med i 1987), at en skulle tro at man befant seg på en annen planet.

På neste spor, Cowboy Style, har hun til sammenligning muligens beveget seg over til et annet solsystem (hadde det ikke vært for den irske innpakningen). Kylie fortsetter sin intellektuelle oppvåkning gjennom to forholdsvis interessante låter, før vi nærmer oss singelkuttet Breathe, som de fleste etterhvert skulle ha fått med seg. Også denne bærer preg av at Kylie endelig har blitt en moden artist, og at gjesteopptrednen hun gjorde for et par år siden på Nick Caves Where The Wild Roses Grow ikke bare var et blaff.

Videre gir Say Hey og Drunk inntrykk av at Kylie også behersker technosjangeren. Paul Weller og hans band the Style Council svever en plass langt bak i hukommelsen ved gjennomgang av I Don’t Need Anyone, mens Jump er et spor som det hadde vært mer naturlig å finne på en Björk-plate enn her.

Limbo avslører igjen Kylies hypersensualitet, men her på en mer rocka måte enn på de foregående spor. Jazz- og soulbeat’en som preger Through The Years er enda et bevis på at dama kan hvis hun vil, og avslutningssporet, Dreams, pakket inn med strykere minst like imponerende som selveste Tori Amos klarer det på sine produksjoner.

Joda, Kylie Minogue har omsider levert et bortimot helstøpt produkt, og har all grunn til å være stolt av dette albumet. At dama utstråler en bortimot sinnssyk sensualitet, og at hun samtidig tør å eksperimentere med sine musikalske egenskaper, gir ekstra pluss i boken. Det bør også tas med at hun selv har en finger med i spillet på samtlige komposisjoner, noe som lover godt for damas framtidige karriere. Det er ikke lenger flaut å la en Kylie Minogue-plate stå lengst fremme i platehyllen din. Med andre ord, glem alt hun gjorde før hun støtte på Nick Cave, og gi henne en fair sjanse. Det har hun virkelig fortjent! Alle gamle synder er herved tilgitt!