Adore – Snille gresskar
Mitt første inntrykk av Smashing Pumpkins 1998-utgave, er at dette er et mye «snillere» band enn hva de var. Det må nødvendigvis ikke være av negativ betydning, men jeg vil tro at individer som har fulgt bandet fra begynnelsen vil savne det engasjement som gjorde dem til tilhørere i utgangspunktet. Likefult er Adore et produkt som inneholder kvaliteter som sannsynligvis vil gjøre gresskarene til enda større stjerner enn hva de allerede er. Verden har ventet på dette albumet i tilsynelatende en evighet, og publikumsmassen vil nesten garantert vokse seg opp på «stadionformat»…!
Som Billy Corgan tidligere har antydet, får vi likevel det produktet som ble lovet; et mer eller mindre akustisk-preget album. I så måte har Adore blitt noe helt annet enn forgjengeren, og vi møter også denne gang et band i utvikling. Låtutvalget består av hele 16 spor, og singelen som kom i forkant, Ava Adore, var bare en bekreftelse på at Smashing Pumpkins fremdeles er å regne med blant eliten av rockband. Den samme singelen er likevel ikke musikalsk sett så altfor representabel for hvordan resten av albumet låter. Jeg vil i samme slengen legge til at brorparten av låtene faktisk er av en så høy standard at de alle kunne ha blitt valgt som kommende singelspor.
Corgan leverer til tider noen litt banale og svært personlige tekster, noe som merkes tydelig i bl.a. For Martha – en av to låter som er dedikerte til hans avdøde mor – en person han egentlig aldri fikk et tett forhold til da hun forlot ham som ganske liten.
Utover dette består Adore av flere ballader enn hva man kanskje skulle kunnet forvente av gjengen, men tross alt uten at det ødelegger helheten i produksjonen. Jeg må kanskje innrømme at gløden som fanget meg, spesielt ved Siamese Dreams og Mellon Collie…, ikke blir like tydelig her, selv om jeg for tiden er fullstendig hektet på Ava Adore-singelen. Det er på den annen side ikke så merkelig, da man etterhvert som et band gir ut flere plater, og man lærer dem bedre å kjenne, sånn noenlunde vet hva man har i vente ved nye utgivelser.
The Smashing Pumpkins krever verdensherredømme, og etter all sannsynlighet vil de klare å oppnå det etter dette albumet. De har allerede i flere år vært blant eliten av interessante rockband, og befester nå sin posisjon som et av nittitallets aller viktigste navn på den internasjonale popscenen.
