A Different Beat – Mislykket forsøk på modernisering

Som soloartisthar han hatt suksess innenfor hardrockgenren med album som Victims Of The Future, Cooridors Of Power og Wild Frontiers som også hadde sterke innslag av irsk folkemusikk. Han har også hatt singlehits med Empty Rooms, Over The Hills And Far Away og ikke minst perlen Parisienne Walkways som han skrev i samarbeid med kompisen fra Thin Lizzy; Phil Lynott.
Størst suksess fikk han i 1991 med landeplagen Still Got The Blues og albumet med samme navn.

Nå er veteranen klar med ny plate og en ny musikalsk retning. Som tittelen antyder er det et nytt lydbilde han beveger seg inn i. Platen er sterkt påvirket av tachno og lignende musikkretninger, men dessverre er dette en stil som ikke kler gitarhelten helt. Det er ikke det at det er noe i veien med låtene, men innpakningen er med på å forringe kvaliteten en smule. Utstrakt bruk av programmeringer og den hersens trommemaskinen, er med på å gjøre det hele anstrengende og ubehagelig. Sammensmeltingen av tradisjonell blues og techno passer ikke iren i det hele tatt, og produktet lider av at det hele blir lite spennende og uforløst. Og når han først skal gå nye veier og det hele ikke blir spennede nok, faller liksom meningen med å eksprimentere bort.

Han skal ha pluss for låten Surrender som er en låt mer i hans gate. Dette er et rolig og til tider hypnotisk spor som tydelig er inspirert av hans helt, den tidligere Fleetwood Mac-gitaristen Peter Green. Deltabluesen Bring My Baby Back og hyllesten til Fatboy Slim fungerer også bra. Ellers er det dessverre ikke mye å hente her.

For å gi den godeste Gary Moore et råd,så bør han absolutt holde segtil det han er flinkest til, nemlig bluesbasert hardrock med gitarforsterkeren skrudd opp til elleve.