XXX – Ikke noe for sarte sjeler

Selv om tittelen XXX kanskje skulle indikere at gruppa ikke hadde bevegd seg langt fra sin egen puppefiksering, er dette helt andre takter fra ZZ top. Tittelen er visstnok hentet fra deres favorittøl fra Dos Equis.

Det første som slår en er at soundet på den nye plata er radikalt forandret fra de forestående. Den er mørkere, råere og preges av mye fuzz og overstyrte gitarer. Dette er mer «bikermusikk» enn noen gang. Mer hardcore blues om man vil. Utviklingen kan på mange måter sammenlignes med den til Tom Waits på hans siste plate, hvor også han har akkopagnert sin meget rustne stemme med like rustne gitarer. Men den mest åpenbare sammenligningen går likevel i retning av John Spencer Blues Explosion.

Særlig i låtene Trippin’ og Dreadmonboogaloo – hvor drum’n’ bass er fremtredende ingredienser – er likheten med den gode Spencer slående. Dermed beveger ZZ top seg klart inn i et litt mere yngre og kulere sjikt, noe vel de færreste hadde ventet. Nesten på samme måten som man trodde at John Travolta ikke kunne bli kul igjen har Billy, Dusty og Frank gjort en plate som vil ha en fanbase langt unna det gruppen hadde på 80-tallet.

Platen er lagt opp først med åtte egenproduserte låter, hvorav singelen Fairless Boogie og det råe åpningssporet Poke Chop Sandwich utmerker seg. Så kommer et avbrekk hvor gruppa blir introdusert fra scenen på en livekonsert.

De resterende fire sporene er alle hentet fra ulike konsertopptredener. Av disse gjør de blant annet en meget spesiell versjoen av (Let Me Be Your) Teddy Bear, mer kjent med Elvis Presley. Og dette konseptet fungerer meget bra. Og det er ikke minst med på å gi bonus i form av flere spor på CD’en, samt noen godbiter for ZZ top-fansen.

Den største mangelen til plata er at den ikke har noen åpenbare hiter, eller noe som sitter igjen etter første gjennomlytting. Låtmaterialet er jevnt og uten de store variasjonene. Dette kan selvsagt også være en fordel, men i tilfellet XXX gjør det hele platen en smule monoton. Et annet spørsmål som melder seg, er om ikke den nye mørke rustne stilen gjør ZZtops musikk til noe i nærheten av monsterisk gammelmannsrock? Eller om dette faktisk er nytt og innovativt? Det er en fin linje her. Den eventuelle tvilen lar jeg komme de skjeggete gubbene tilgode. Dette er et album hvor de musikalsk går tilbake til sine r’n’b-røtter, men samtidig kler det hele i 90-tallets rølpete lydbilde.