Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det Är Jag Som E Normal – Nesten som i gode gamle dager…

Albumets tittel, Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det Är Jag Som E Normal, sier det meste om hvordan den godeste Thåström ser på seg selv i forhold til alle andre, underforstått også deg og meg! Albumet inneholder også et budskap som gir inntrykk av at fyren igjen har funnet tilbake til «gi faen»-mentaliteten som preget hans tidlige plater, og at Thåström vil mer enn på lenge kommer helt tydelig fram. Ett eller annet har ihvertfall vekket punklegenden, og takk for det hva enn årsaken måtte være!

Rent musikalsk kan man likevel kanskje undre seg på hva som egentlig er meningen med å gjenoppstå i eksakt samme form som hans gamle band opererte i midt på åttitallet. Gruppen var i sin tid blant det mest interessante vårt naboland hadde å by på, men mistet etterhvert sin posisjon når resten av Europa skulle erobres med engelske tekster samt det at yngre krefter kom til og bl.a. skapte grungen. Likevel bør det legges til at både Ebba Grön og Imperiet på sitt beste var bortimot geniale, og det virker som om det er noe av denne kraften Thåström nå har funnet tilbake til.

Låtene på dette albumet er i seg selv forsåvidt mest likt Imperiet da dette like gjerne kunne vært inkludert på et av bandets album fra midten av forrige tiår. Det er heller ikke til å komme forbi at det som serveres låter like fordømt bra som gruppen gjorde da. Hadde jeg ikke visst bedre, og tilfeldig kommet over dette materialet, ville jeg mest sannsynlig ha gjettet meg til at dette må være et gammelt Imperiet-album som jeg av en eller annen grunn ikke har fått med meg.

Men slik er det ikke, da vi her møter soloartisten Thåström. Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det Är Jag Som E Normal er faktisk det stikk motsatte av hva hans egen komposisjon fra 1987 avslører i sin tittel; Rock’n’Roll Är Död. Dette er nemlig høyst levende rockalbum, og må jeg absolutt tolke budskapet som ligger her blir også jeg nødt å trekke tilbake min egen påstand om at rock’n’roll er død (ref.: anmeldelse av Basement Jaxx’ Remedy). Tekstmessig er også Thåström tilbake i den formen vi helst vil kjenne ham, som uredd, ærlig og frittalende.

Sett under ett finnes det likevel svakhe elementer som gjør at albumet ikke kan karakteriseres som en skikkelig «höydare». For det første er i underkant av tre kvarter i kortsete laget, og det er for lite nytt å spore hos den gamle helten, til tross for at han helt tydelig har funnet tilbake til godformen som i sin tid gjorde ham til en av svensk rocks største rocklegender.

Alt i alt er Det Är Ni Som E Dom Konstiga Det Är Jag Som E Normal et sterkt album hvor det bare er den lille finpussen som mangler for at en høyere karakter kan gis. Og det er jo ikke så verst med tanke på at det snart har gått femten år siden fyren sist hadde noe vesentlig på hjertet…