S&M – Pompøst eksperiment

For å begynne med de positive: Låtmaterialet her er utrolig sterkt. Gamle og nye slagere kommer på rad og rekke. Heldigvis er sangene fra de eldre albumene Ride The Lightning, Master Of Puppets og And Justice For All representert her, overraskende nok i relativt forfriskende versjoner. Det hadde vært nærliggende å tro at symfoniinnslagene ville ødelagt metallklassikere som Master Of Puppets, The Call Of Ktulu og Battery, men sangene er fortsatt svært lyttervennlige. Andre positive sider ved denne platen er den nye låten No Leaf Clover, en nydelig ballade i beste The Unforgiven-stil, og en meget bra konsertlyd. Så var det det negative da: For det første har de gjort kunststykket å maltraktere For Whom The Bell Tolls. Symfonien er helt på bærtur og det høres ut som om ingen riktig vet hva de skal spille. For det andre blir to timer litt vel mye, spesielt når enkelte av symfoniarrangementene fort blir irriterende.

Jeg kan dessuten tenke meg at gamle Metallica-fans hater denne platen som pesten. Load var vanskelig nok å svelge for de eldste av dem. For det tredje er det feite heftet som følger med CD’en rævva! Men dette er forsåvidt ting man kan leve med, slik at dette i sammenhengen ikke trekker betydelig ned.

Egentlig står det respekt av å utsette alle disse klassikerne for et symfoniorkester, for det er i seg selv ganske «risky business». Men alt i alt synes jeg S&M har blitt et vellykket album. Lurer bare på hva det neste blir. Hip hop-metal er jo ganske «in» for tiden…