Debt & Departure – Amerikansk gitarrock litt over middels

Der det første albumet stort sett var ett enmannsprosjekt fra vokalist og gitarist David Shoues, er dette et album med mange storheter involvert. Skiva er blant annet produsent John Hanlon (R.E.M., Neil Young), og resultatet har blitt et gjennomført brukbart album, ispedd en del perler som trekker opp helhetsinntrykket.

Those Bastard Souls var i utgangspunktet et sideprosjekt fra gitarist og vokalist David Shoues, kjent fra det kritikerroste Memphisbandet The Grifters. De første referansene jeg tenkte på da jeg hørte gjennom denne skiva, var Counting Crows, med influenser også fra den såkalte alternative countryrocken som Wilco og Uncle Tupelo har vært eksponenter for. Da skal dere vel ha en viss peiling på hva slags musikk det her er snakk om.

Den første låta har fått den poetiske tittelen The Last Thing I Ever Wanted Was To Show Up And Blow Your Mind (puh!), og viser vel allerede der hvor bandet står sånn musikalsk sett. En slentrende midtempo countryrock-låt som kunne vært veldig bra, om den hadde hatt et ordentlig refreng å nynne på. Låta Telegram følger opp på samme måte, men er hakket bedre.

Slik fortsetter det forsåvidt også på de tre neste sporene. Altså bra musikk, men noe ensformig og forutsigbart. Om vi beveger oss over til de roligere innslagene på albumet, hever kvaliteten seg fra G+ til M. Debt And Departure er en flott akustisk ballade med dyp tekst, og fengende melodi. Up To You er i følge mine ører den beste låta på albumet. En flott ballade som etterhvert blir mer rocka, og som har en forførende melodi og en intens nerve.

Det samme kan også sies om låta The Wake Of Your Flood der Joan Wassers fiolinspill hever låta ytterligere et par hakk.
David Shoues har valgt å ta med fire av låtene fra den første utgivelsen, og spilt inn disse på nytt til denne plata.

Av disse er det bare Dirty Looks som holder helt til mål. Dette er kanskje den mest rocka låta på albumet, og den beste av de raske låtene. Avslutningslåta Spaced Out er nok en nydelig ballade, og en låt som opprinnelig ble spilt inn av The Grifters i 1997. Hadde resten av låtene hatt de samme sterke melodiene som de rolige partiene har, hadde totalinntrykket blitt veldig bra.

Those Bastard Souls er intelligent musikk med sjel, melodi og en folkelig framførelse. Låtmaterialet er foreløpig likevel for ensformig, selv om dette er bedre enn veldig mye annet som kommer fra USA for tida. De som har sans for amerikansk gitarrock vil nok finne mye å glede seg over på Debt And Departure. Jeg fant ihvertfall en god del!