Heliocentric – Mer godt håndverk fra Weller

Ettter hans glansdager i legendariske The Jam, og senere som frontmann i The Style Council, har hans karriere gjennom hele nittitallet plassert Paul Weller også som en habil og dyktig soloartist. Samtlige av hans soloalbum, med Stanley Road (1995) som et foreløpig kommersielt høydepunkt, har gjort det bra i hjemlandet, hvor både kritikere og publikum har trykket Weller til sine hjerter. I andre land har aldri Wellers musikk tatt helt av, til tross for gode tilbakemeldinger både fra presse og en stadig økende publikumsmasse. En mulig årsak er at Wellers musikk alltid har vært et særbritisk fenomen. På Heliocentric virker førtitoåringen å fjerne seg litt fra dette vedhenget. Låtene er av samme høye klasse som tidligere, men på samme tid preges det nye albumet av spennende arrangementer som gir låtene hans identitet og særpreg som kan bidra til å øke nedslagsfeltet.

At Paul Weller stadig er fascinert av sekstitallet røpes allerede ved første blikk på coveret. Da er det ikke så rart at arven fra nettopp dette tiåret også skinner i gjennom i Wellers musikk på Heliocentric. Alle som har fulgt mannens karriere vet dette, men denne gangen overgår han nesten seg selv i så måte. Det hele er svært smakfult produsert av enten Weller alene eller i samarbeid med hans kompanjong Brendan Lynch. Heliocentric blir i dette selskapet et album som vokser ved hver lytting. Ved hver gjennomgang oppdages nye detaljer som avslører at Weller, til tross for sin lange karriere, i aller høyeste grad er å regne med. Mens hans egen generasjons musikere i dag fremstår som patetiske åttiallsikoner som prøver å friske opp massene med enda mer patetiske comeback-utgivelser, består Paul Weller som en mann med integritet og som har æren i behold. Som komponist har han dessuten utviklet seg til en av Storbritannias aller beste av slaget de siste tre årtier sett under ett. Alt tatt i betraktning viser dermed Paul Weller seg fra sin aller beste side på Heliocentric.

I alt leverer Weller ti nye spor på dette albumet, og uten unntak finnes her bare klassiske poplåter av beste merke. Høydepunktene står formerlig i kø, men samtidig skiller et par seg ut som foreløpige favoritter. Blant annet gjeldet dette den lekre Dusts And Rocks, flotte With Time & Temperance og det nydelige avslutningssporet Love-Less. Etter at albumet har satt seg finnes det dessuten flere potensielle «boblare» som kan skli opp i samme sjikten, noe He’s The Keeper, A Whale’s Tale og Back In The Fire alle er gode eksempler på. Heller ingen av de låtene som ennå ikke er nevnt; Frightened, Sweet Pea, My Sweet Pea, There’s No Drinking, After You’re Dead og Picking Up Sticks, er å forakte.

Da kan ikke konklusjonen bli annet enn at Paul Weller har levert enda et fantastisk flott popalbum. Heliocentric står tilbake som hans beste produkt som soloartist (overgår også Heavy Soul fra ’97), og jeg våger påstå at i bedre form har ikke mannen vært i siden The Jam la inn årene i 1982. Er du ennå ikke overbevist så er det verken min eller Paul Wellers skyld…